Da jeg var barn på syttitallet, ble vi barna lest for. Mye. Det var bøker rundt oss, hvor vi enn var. Og det var tilgjengelige voksne som leste for oss, hvor vi enn var. Det var sosialrealistiske bøker som forklarte oss verden i bilder og tekst, det var folkeeventyr, Bobsey-barna, Brødrene Løvehjerte, Den hvite stenen, Narnia, Ole Brumm, Aurora fra blokk Z, Kardemommeby, H. C. Andersen og Snødronningen, det var tante Rød og tante Blå og tante Grønn, Mummitrollet, Dunderklumpen og det var Æsops fabler. Vi leste og vi levde. Vi ramlet, og vi reiste oss.
Vi passet lillebrødrene våre og vi hoppet strikk. Katter skrapte på døren, fikk bo hos oss og dro igjen. Krangler om hva den skulle hete oppsto. Jeg syntes den skulle hete Ellen. Lillebror elsket banan, så han stemte for Banan. Voldsomme krangler. Forsoning. Vi lærte oss å lese selv og vi fikk bøker til jul og bursdager. Jeg husker at jeg satt på filtgulvet på biblioteket da jeg var fem og lurte på hvordan man lagde alle bøkene rundt meg. Hvordan man avpasset mengden ark i det jeg så for meg var en ferdig bok med perm, og hvordan alle ordene kom inn i dem. Jeg trodde det var de ansatte på biblioteket som sto for bøkene og fikk ikke hodet mitt rundt hvordan de klarte å skuffe bokstavene på plass, slik at det ble skikkelige bilder i hodet av det. Mitt høyeste ønske var å få jobbe på bibliotek når jeg ble voksen, for å kunne tilbringe all min tid til å løse denne store gåten.
Det ble ikke bibliotek på meg, det ble barnehage. Steinerbarnehage. I den gode gamle tid, før tariffavtaler og ordnede arbeidsforhold. Den gang da man var tyve år gammel assistent som bare sto i det og kjørte på, som om barnehagen kom foran absolutt alt annet. Var sjefen syk, var det bare å henge i, for vikar var fremmedord. Jeg fikk tidlig dreisen på gruppe. Å være to voksne og tyve barn krevde gruppe fremfor individ, for å få dagene til å gå opp. Og for å få tyve små individer til å bli gruppe, var det instinktivt bare én ting å gjøre; fortelle. Fortelle. Fortelle. Og fortelle. For dette var i tiden før nasjonale rammeplaner og måloppnåelse. Det var improvisasjonens tid. Det var make it or breake it. Og ingen stilte særlig mange spørsmål til det, så lenge de håpefulle kom hjem i noenlunde ett stykke. Vi lagde grupper ved spisebordet ved å hente opp historier som bodde inne i oss. Vi kom oss gjennom dagene ved å hente opp og pynte på selvopplevde historier om katter som skrapte på døren en sen natt, fikk bo hos oss og dro igjen, lillebrødre som kranglet seg til hva den skulle hete, vi satte sammen bilder vi hadde i hodet fra historier som var blitt fortalt oss som barn, bøker vi hadde lest. Eventyr. Fabler. Vi avledet med fortellinger, trøstet med fortellinger og formante med fortellinger. Vi var pur unge og moralske, grensesprengende og lattermilde.
Senere ble fortellingen min vei. Noen av fortellingene jeg fortalte rundt spisebordet den første tiden, skilte seg ut som gode fortellinger. De ble pusset og gnikket på, gjennom barnegruppe etter barnegruppe. Dramaturgisk tilpasset etter hvor oppmerksomheten lå. Jeg visste godt når hver enkelt historie fungerte. Hvilken historie som kunne avverge kaos, og hvilke som ga det blikket. Det ansiktet som lå etterlatt ved spisebordet på en hånd under haken, mens sjelen tok seg en tur inn i det andre landet, der bildene bor.
Da jeg startet førsteklasse på Steinerskolen i Kristiansand, befant jeg meg igjen i improvisasjonens terreng. Den dirrende uvissheten. Jeg hadde hatt mange år bak meg med kollegaer og en vant hverdagsrytme. Nå sto jeg igjen alene om gruppen og følte meg som jeg gjorde da jeg startet. Make it or breake it. Og igjen løste jeg det med fortellinger.
Men jeg hentet også frem boken. Jeg hadde så sterkt i meg undringen fra den gangen i biblioteket. Hvordan blir bøker til?
Så i tillegg til fortellingene og eventyrene, som nå lå lett i munnen, lagde vi bøker. Vi gikk på biblioteket. Barna fikk ta med seg bøker hjemmefra og vi leste. Mye. Alt mulig.
Jeg brukte fortellingen og boken når noe hadde skjedd, som måtte bearbeides. Når briller ble knust eller kjælekaniner kom på spontant besøk. Når huden på knær ble flerret opp på asfalten. Når veps stakk, torden skrallet og når brødet ble flatt, tegnet vi og skrev historien ned sammen, rundt det store bordet midt i rommet. Vi avpasset sideantall og lagde permer med tittel og forsidebilder. Så satte vi bøkene i bokhyllen sammen med de andre bøkene og leste dem igjen og igjen. Vi lagde førsteklasseboken, hvert år. Hver klasse, sin bok. Som ble lest for neste klasse igjen. Innimellom lek, matlaging, liv og hverdag.
En dag var mitt liv midt blant barna over. Jeg fant ikke fortellingene, jeg husket ikke sangene og jeg fant ikke sokker og vanter, enda de lå rett foran nesen på meg. Det var slutt. Helt slutt.
Men jeg fortsatte å leve i ordene. Jeg forsvant inn i setninger og ord og satte meg fore å endelig finne ut nøyaktig hvordan alle ordene kom seg inn mellom permene. Hele tiden bar jeg med meg hun jenta som satt på filtgulvet mellom hylleradene og spurte seg selv hvordan det kunne gå an at bøker fantes. Hun som så gjerne ville bo inne i bøkene. Jeg sendte stadig rapporter til henne, etter hvert som jeg forsto mer og mer av hva som måtte til for å få samlet alt sammen inn i ei bok, som kunne stå på biblioteket. Det viste seg at det er ikke småtterier som skal til. All min tid gikk til å sortere og redigere ord og setninger.
Og så gikk min drøm i oppfyllelse. Bøker som jeg hadde skrevet fikk stå på biblioteket. Og de ble lest. Og på en eller annen merkelig måte var ringen sluttet. For en av bøkene var fortellingen om katten som skrapte på døren en sen natt.
Da det regnet og blåste ute. Da to barn satt og drakk kakao med moren sin. Da de åpnet døren, katten smatt inn og slo seg til. Da barna sloss. Dro hverandre i håret og kranglet om hva katten skulle hete. Der moren tok affære, stoppet krangelen og bestemte at katten skulle hete Ellen Banan. Der katten fikk ligge i pappas stol og bli elsket, til den en dag likegyldig bare dro sin vei, og etterlot barna hjerteknuste og evig lengtende.
Den fortellingen som hadde samlet tyve øyne mot fortellingen min, så vi fikk spist opp maten vår, den gangen, helt i begynnelsen. Som om alle historiene jeg bar med meg fra jeg var barn, har blitt levendegjort etter å ha blitt bearbeidet gjennom så mange barnehoder og kropper, og dermed blitt til selvstendige verdener, transformert inn til ord og tegninger i en bok. For så å leve videre i barn som blir lest for. Og hvem vet hva historien om katten blir til, i andre enden av alle disse barnelivene. Historier lever videre. Og videre og videre. Slik de alltid har gjort.
Slik vi alltid har sagt: Hør her. Nå skal jeg fortelle deg noe …
Illustrasjon: Silje Camilla Hellesen