Fleksible romløsninger og nyliberale verdier dominerer i dag norsk skole. Samtidig øker kritikken av åpne landskap og målemani i skole, arbeidsliv og barnehager. Den romlig-pedagogiske dimensjonen er en særlig kvalitet ved Steinerskolen som det er verd å hegne om.
Som steinerskolemor for fire barn i over tyve år har jeg sett mine barn flyttes oppover i klassene fra de rosa-vennlige rommene de startet i, via gult til de blågrønne nyansene i ungdomsskolen og videregående. Slik jeg har sett at pedagogikken følger et ganske fast og gjennomtenkt forløp gjennom å følge flere barns gang gjennom skolens tolvårige løp, har jeg gradvis erkjent at også det romlig-estetiske følger en egen logikk.
I samme periode har jeg i mitt arbeid som forsker blant annet studert endringer i arbeidslivet, der nye og mer fleksible arbeidsformer går sammen med nye romlige og geografiske tilpasninger og arkitektoniske moter. Jeg har også vært en del av et forskernettverk der andre har studert tilsvarende fenomener i barnehager, og selvsagt fulgt med på debatten om åpne skoler. Jeg ble mer og mer slått av i hvor stor grad Steinerskolen skilte seg ut, også romlig. Jeg var selvsagt klar over at Steiner også hadde virket som arkitekt.
Til slutt tok nysgjerrigheten overhånd: Hvordan forholdt det seg egentlig med steinerpedagogikk og rom? Med finansiering fra den nordiske komiteen for forskning på steinerpedagogikk (NORENSE) fikk jeg anledning til å undersøke dette nærmere, blant annet ved å intervjue lærere, førskolelærere og arkitekter.
Tatt i betraktning den store viljen til å eksperimentere med arkitektoniske løsninger i den offentlige skolen er det forbausende lite forskning som ser skolebygg og pedagogikk i sammenheng. Det samme gjelder for steinerpedagogikk, til tross for at det er særegent for Steinerskolen at både pedagogikken og arkitekturen kan føres tilbake til Rudolf Steiner.
Steiner som arkitekt
Som arkitekt var Steiner opptatt av at bygg skulle gjenspeile funksjon på en organisk måte. Han brukte ekspressive og organiske former på måter som tøyde teknologiske og håndverksmessige grenser, som en del andre arkitekter i hans samtid, som Gaudi. Steinerskoler er kanskje det viktigste nedslagsfeltet for Steiners arkitektoniske arv i dag, og noen skoler er klart inspirert av Steiners arkitektoniske ideer. Heller enn å velge en av de mest opplagte, som den prisbelønnede Steinerskolen i Stavanger, som har vært omhandlet av flere, valgte jeg som case en skole der bygningene er mer varierte.
Romlig engasjement
Jeg intervjuet lærere ved Rudolf Steinerskolen i Oslo, som består av bygg fra ulike perioder, der bare det ene tydelig fremstår som typisk for dagens steinerskolearkitektur. Jeg fant at det bygningsmessige har høy prioritet, og skolen har en egen bygningskomite for løpende oppussing og forbedringsprosjekter. Foreldrene er også engasjert i bygningene, og det er gjennomført oppussing innvendig som gave fra foreldrene. Andre deler av skolen var pusset opp av lærerne på dugnad.
Lærerne var meget opptatt av de romlige løsningene, av klasserommet som klassens «hjem» og som rom for klassefellesskapet, og av klasserom og spesialrom som rammer for undervisningen generelt og for kunst- og håndverksfagene spesielt. Lærerne fremhevet også betydningen av innbydende og romslige fellesrom som kantine og en hall med peis som «hjerte» i bygget, både for det sosiale og for det faglige.
Rom for barn
Videre så lærerne estetikk og kvalitet i de arkitektoniske løsningene og materialer som viktig særlig for barna, som i tråd med steinerpedagogikken erfarer omverdenen gjennom sansene. Lærerne bestrebet seg på å gjøre rommene til sine egne, for seg og klassen, og innrede rommene med omtanke for barnet, klassetrinnet og aktiviteten man holdt på med. De var litt ambivalente til noen av skolebygningene, som var mer preget av tiden de ble bygget av enn av Steiners arkitektoniske idealer. For å modifisere inntrykket av firkantede rom og ensformige korridorer, var veggene blant annet modellert med ulike fargenyanser og maleteknikker som gjennom optisk bedrag ga et mykere inntrykk.
Farge følger trinn
I tråd med Goethes fargelære mente Steiner at bestemte farger hadde bestemte effekter, videre at barn i ulike aldre opplevde farger ulikt. I Steinerskolen kommer dette til uttrykk gjennom at veggene på barnetrinnet er holdt i varme farger som er tenkt å bidra til trygghet og varme. Tanken er at fargene gradvis skal gå mot den kaldere delen av fargeskalaen ettersom barna vokser. På ungdomstrinnet og videregående er veggene i kjølige farger. Ideen bak er at ’etterhvert som barna nærmer seg puberteten, og intellektet våkner og skjerper seg, passer det med litt kjøligere farger, litt mer tilbaketrukne som ikke omslutter deg på samme måte, som lar din egen klare tanke tre frem’, som en av lærerne formulerte det. Av praktiske grunner hadde ikke denne skolen klart å følge anvisningene når det gjaldt farge for hvert trinn, og de laveste klassene var nå i gule rom, mens de ideelt skulle vært rosa. Dette tok lærerne avslappet, samtidig som hovedtanken, med varme farger for de yngste og kaldere farger for de eldre elevene, ble fulgt.
Rom for tenkning
Det å ha sitt eget rom, både som et rom for klassefellesskapet og for tilhørighet for lærer og klasse, ble fremhevet som kanskje den viktigste forutsetningen for å drive steinerpedagogikk. «Det er nesten magisk», sa en lærer, «hva de firkantede rommene og ganske slitte veggene kan bevirke når man skal arbeide og tenke». Tenkning som en egen aktivitet og ferdighet har den senere tiden fått økt oppmerksomhet som noe som særpreger steinerpedagogikken. Tilsammen gir den stabile klassestrukturen og klasseværelset rom for tenkning.
Rom for kunst
Sang, skuespill, eurytmi, kunst og håndverksfag har en stor plass på Steinerskolen, og det var enighet blant lærerne om at man trengte skolens mange spesialrom for å kunne vektlegge disse fagene i så stor grad. Sangundervisning med flere klasser sammen krever egne og store rom, man har teatersal, sløydsal, smie, m.m.
Faste rom gir fleksibilitet
I intervju med steinerskolelærere hørte jeg gjenklang av den sterke fleksibilitetsdiskursen i offentlig skole. Lærerne fremhevet at de faste romlige rammene med egne klasserom og ulike rom for hver aktivitet, ga dem fleksibilitet, slik at man kunne arbeide med større grupper i prosjekter som skuespill og i sangundervisningen. Samtidig var klasseidentiteten viktig, og her inngikk det personaliserte klasserommet.
Arkitekturen støtter pedagogikken
De siste årene har Steinerskolen opplevd et press om å tilpasse seg offentlig skoles læreplan og krav. Dette gjenspeiles i læreplanen og rombruken, og – symptomatisk for tidens krav – var vevsalen blitt datarom. Også andre spesialrom var tatt til annet bruk. Likevel fremstår Steinerskolen fortsatt som et tydelig alternativ, både pedagogisk og arkitektonisk. De romlige strukturene, arkitekturen og estetikken ses som støtte for pedagogikken og tilpasses til pedagogikken. Kritikere av dagens åpne offentlige skoler hevder at her er det motsatt, pedagogikken må tilpasse seg og begrenses av arkitekturen. Jeg mener det bevisste forholdet til rom og estetikk er en særlig kvalitet ved Steinerskolen, som det er verd å hegne om og styrke. Reduksjonen av rom for håndverksfag, både fysisk og i læreplanen, kan imidlertid svekke skolens særpreg.
Foto: Freddy Wike
