Sent på høsten, når bladene har falt av trærne, blomstene har visnet og hele skogen har lagt seg til hvile for vinteren – hvert år, rett før den første snøen faller, har småfolkene i skogen et stort møte. Møtet er i salen under rota på det store eiketreet som står midt i skogen. På dette møtet snakker småfolkene om sommeren som var, om blåbær, blomster og sopp, om dyr, insekter og fugler, og de planlegger neste vår og sommer. Alle småfolkene i skogen kommer på dette møtet. De sitter på hver sin lille stubbe og snakker sammen, og alle får si hva de tenker. Småfolksfarfar er den eldste av småfolkene i skogen, og han skal selvfølgelig på det store møtet, han også. Men den gangen jeg skal fortelle om nå, da var han sent ute. Han kunne ikke finne stokken sin i tide og fikk veldig dårlig tid.
Heldigvis kjenner småfolksfarfar skogen godt, og skogen kjenner ham. Han forter seg langs små stier og overalt hvor han går, bøyer bregnene seg for å gi ham plass, stener og røtter legger seg til rette på stien så han ikke skal snuble, og blåbærlyngen hilser ham der han styrter avsted.
«Å nei, å nei», sier Småfolksfarfar til seg selv. «Nå sitter de andre og venter på meg. Jeg må være rask».
Småfolksfarfar merker plutselig at det har skyet over og at det begynner å bli mørkt. Han lukter i lufta. «Sett på maken», sier Småfolksfarfar, «skal tro om ikke den første snøen er på vei». Himmelen mørkner mer og mer. Småfolksfarfar bestemmer seg for å ta en snarvei gjennom skogen. Han går ned en sti av røtter og over en liten bekk. Men nå er det blitt så mørkt at skogen ikke kjenner igjen Småfolksfarfar der han forter seg gjennom krattet. Bregner og grener oppdager ham ikke og dasker ham i fjeset, og steinene og røttene ser ikke at han holder på å snuble, så de blir liggende der de er – og plutselig snubler Småfolksfarfar og tumler ned en liten skråning og sitter boms inntil en stor sten. Da merker han de første snefnuggene som sakte daler ned fra himmelen.
«Å nei, å nei» sier Småfolksfarfar til seg selv. «Nå sitter alle de andre på stubbene sine og de venter bare på meg. Og jeg har gått meg bort». Han kikker rundt seg, men kjenner seg ikke igjen. «De andre er sikkert redde for meg», forklarer han stenen. Og stenen sukker sørgmodig, men det er ikke stort den kan gjøre for å hjelpe, den har ligget der den ligger i tusener av år.
Men plutselig hører Småfolksfarfar en lyd han aldri har hørt før. Det er sang, men ikke fuglesangen han er vant til. Han krabber opp på stenen for å se bedre. Langt borte ser han en lang rekke med lys som bukter seg mellom trærne, som en stor sankthansorm. «Sett på maken», sier Småfolksfarfar. Ormen kommer nærmere, og Småfolksfarfar ser at det er en rekke med barn som vandrer gjennom skogen med lykter i hendene. Mens de går, synger de.
Småfolksfarfar ser på alle barna som går forbi. Så smetter han inn på stien bak det bakerste barnet og blir med dem gjennom skogen. Når de kommer til det store eiketreet midt i skogen, napper han det bakerste barnet, en liten gutt, i buksebeinet og sier: «Jeg hadde gått meg bort, men dere viste meg veien. Som takk for det skal småfolkene i skogen alltid være barnas beste venner». Så forter han seg inn i salen under rota til det store eiketreet.
Alle småfolkene er lettet og glade når Småfolksfarfar kommer inn i salen. De har ventet og vært svært bekymret for ham. Småfolksfarfar forteller de andre småfolkene om alt som har skjedd. Han forteller om stokken han ikke fant og om hvor dårlig tid han fikk. Han forteller om snarveien, om mørket og om stenen som sukket sørgmodig. Og så forteller han om barna og hvordan de viste ham veien gjennom skogen med lyktene sine. Til sist forteller han at han hadde lovet den lille gutten at småfolkene i skogen alltid skulle være barnas beste venner. «Hør, hør!» sier de andre småfolkene, og det ble til jubelrop vedtatt som første sak på møtet.
Og barna? Da de hadde gått gjennom skogen og var tilbake i barnehagen fortalte den lille gutten de andre barna om Småfolksfarfar og om hva han hadde lovet. Barna ble enige om ikke å si noe til de voksne, for de voksne tror bare på det de ser, og de ser ikke småfolkene. Men barna vet.
Og siden den dagen har småfolkene i skogen vært barnas beste venner.
Eventyrstunden for oss starter ute i garderoben og slutter med at vi går inn til hvilestund. Barna har vært på toalettet, vasket hender og tatt av tøflene. Vi går inn til eventyr mens vi synger eventyrsangen (jeg bruker «berättarsong» fra Helene Bohman Blomquist «Vi möts under sångträdet»). Små benker står i en hestesko og foran setter jeg meg bak det lave eventyrbordet som er dekket av hvit chiffon med hvite prikker, som et lett lag snø. Jeg tar av chiffonen, tenner eventyrlyset i stillhet og spiller «lys i min lanterne» på klangspill. Så begynner jeg å fortelle.
På bordet jeg har foran meg når jeg forteller, har jeg bygget opp et skoglandskap. Jeg fokuserer på skogbunn – mose, stener og røtter. Brun silke. Det er sen høst i historien (og ute når jeg forteller), vinteren kommer snart og naturen har trukket seg tilbake. Jeg har en lyslenke gjemt under et av lagene med silke.
Jeg flytter ikke konkreter i denne historien. Småfolksfarfar er med, det store eiketreet er med, men farfar beveger seg bare når han snakker og når han finner stedet han leter etter. Lanternegangen i historien vises ved at jeg skrur på lyslenken som ligger skjult. Barna ser ikke knappen, de ser heller ikke lysene før jeg skrur dem på. Når barna i historien synger lyktesanger synger barnehagebarna med.
Etterpå synger vi «lys over landet», jeg slukker lyset i stillhet med lyseslukker og legger chiffonen over eventyrbordet. Så tar vi hverandre i hendene og synger hvilesangen mens vi går inn på hvilerommet.
Fortelling i steinerbarnehagen
Muntlig fortelling er steinerpedagogenes ikke-så-hemmelige metode både for å styrke språkforståelse og narrativ teknikk og for overføring av kunnskap. Fortellinger kan være forberedte og planlagte – som i eventyrstunden, eller spontane historier, improviserte eller opplevde, ettersom øyeblikket krever det. I barnehagen forteller vi mye, hver dag, i alle situasjoner. Ved matbordet, på bussturer, i garderoben, ved hvilestund. Alle barn som har gått hos meg «kjenner» lillebroren min. Jeg forteller ofte om ham og om ting vi opplevde sammen i oppveksten. De vet at jeg syntes det var vanskelig å bli storesøster og de vet at jeg etterhvert lærte at å ha søsken er verdifullt og det beste man kan få. Dette har jeg ikke sagt rett ut, jeg har historier fra jeg var liten som beskriver det og som jeg forteller når det trengs. Barna vet mye om hunder fordi jeg har en og ofte forteller om hva vi finner på. De vet mye om dyr som lever på andre kontinenter og om hvordan det er å vokse opp på den andre siden av jorden fordi kollegaen min forteller historier fra sin oppvekst langt fra Norge. Når de voksne forteller lærer barna å bygge opp en historie, å lytte, å ta lærdom av det de hører. Muntlig fortelling styrker barnas forestillingssans og forbereder dem på skolegangen. Eller, som jeg pleier å si når jeg forklarer foreldre hvorfor vi bruker muntlig fortelling så mye: Dette er trening av evner de kommer til å trenge når de skal følge forelesninger på universitetet.
Barn som blir fortalt for, finner glede i selv å fortelle historier. Barna våre forteller gjerne og blir oppfordret til det. De trenger trening i fortellerteknikk – i å få tidslinjen riktig, bygge opp klimaks og å slutte i tide. For meg som pedagog er dette en av tingene jeg jobber målrettet med at barna skal klare før jeg sender dem til skolen. I alle livets stadier og situasjoner vil barna ha bruk for evnen til å fortelle en historie – og å lytte til en. Begge deler lærer de av oss voksne rundt dem, allerede fra de er bittesmå.
Eventyr hver dag
Eventyrstunden skiller seg fra annen muntlig fortelling fordi den ikke er spontan og fordi det følger en del gitte ritualer med. Jeg forteller eventyret på samme måte, men med enkelte variasjoner i bordspillet, hver dag i en uke. Barnas oppdrag om å lytte i stillhet og med total oppmerksomhet er klarere i eventyrstunden enn i andre situasjoner vi forteller. Ritualene og konsentrasjonen det krever, bygger opp forventningene. Den lille kollektive pausen før eventyrlyset tennes, er ladet – hele rommet fokuserer på det samme punktet, i full stillhet og konsentrasjon. Når jeg velger eventyr tar jeg flere hensyn: Eventyret må være adekvat for aldersgruppen, de mer avanserte og lange folkeeventyrene får barna når de kommer på skolen. Problemstillingene i eventyrene bør være mulig å overskue for et lite barn. Jeg prioriterer å bruke folkeeventyr, enten fra vår egen nordiske kulturkrets eller fra andre deler av verden, spesielt hvis jeg har barn på gruppa med bakgrunn fra andre steder. Andre, skrevne historier bruker jeg hvis jeg tematisk trenger det eller hvis historien ellers er riktig bygget opp. Det anbefales å bruke remseeventyr med gjentatt omkved (som «pannekaka») til små barn, men jeg pleier å se an barnegruppen for å finne ut hva de trenger og tåler. Av den grunn varierer eventyrutvalget mitt fra år til år, med unntak av eventyr knyttet til årstidsfestene samt høstens første eventyr med nye barn i gruppa. Da forteller jeg alltid «De tre bukkene bruse» av to grunner: Barna kjenner det fra før og tematikken i eventyret er å overvinne noe som fremstår som farlig.
Hva skal så barna lære av historien om Småfolksfarfar?
Denne historien holder seg i narrativet om elementarvesener og en vennlig tilstedeværelse i naturen. Førskolebarn trenger vissheten om at noe passer på dem – vi voksne, som de stoler blindt på, skytsengler, for noen barn også Gud. I naturen bor småfolkene som passer på barna så de aldri er alene. Det er trygt og godt. I denne historien er det barn som hjelper, for barn kan også gjøre en forskjell. Vi er aldri for små til å hjelpe hverandre og vi trenger ikke være en modig ridder med varm kappe for å dele av det vi har med noen som trenger det.
Historien jeg har valgt å bruke i denne artikkelen, fikk jeg overlevert i studietiden ved Waldorflärarhögskolan. Jeg har skrevet den ned omtrent som jeg forteller den muntlig, jeg har ingen skriftlig kilde.
Eventyrstunden
Dette er min lyktefest-historie og jeg forteller den uken før selve lyktefesten. Den er et førskolealternativ til myter og sagn om st. Martin som delte kappen sin. For førskolebarn må historier formidles som bilder, og denne historien inneholder bilder barna lett kan forholde seg til – den har humor, vanskeligheter og en løsning. Og en ganske så vakker konklusjon.
Foto: August Kjensli
