Vokalene er de sangbare lydene i språket vårt. Gjennom dem kan stemmen vår komme i flyt og bre seg ut i rommet. Konsonantene pakker inn vokalene og former dem til ord. I eurytmien arbeider vi med at lydene er reelle krefter, og hver lyd har en egen karakter og stemning. Sammen blir de til utallige kombinasjoner som på den ene siden skaper meningsfylte ord og setninger og på den andre siden har en musikalsk kvalitet. Språket ligger i spenningsfeltet mellom vårt indre liv og verden vi lever i. Gjennom det kan vi skape meningsfulle forbindelser til verden og til andre mennesker.
Vokalene er i eurytmien de lydene som er nærmest knyttet til følelsene våre, til sjelens stemninger. Vi arbeider med fem grunnvokaler: A, E, I, Å og O. A er den vokalen som ligger lengst bak i munnen. E ligger lenger frem, I strekker seg opp omtrent midt i ganen; for å få frem en Å runder vi munnhulen, mens O beveger seg helt frem til leppene og liksom ut av munnen. Andre vokaler, som ø, y, u, æ og ei er kombinasjoner og varianter av grunnvokalene.
I eurytmien lar vi språket klinge ut gjennom armene istedenfor stemmen. Dette gjør vi gjennom bestemte formprinsipper og utfra en opplevelse av lydenes karakter. I det følgende blir de fem grunnvokalene presentert.
Prøv gjerne! Kjenn på hvor vakkert og uttrykksfullt språket vårt er, kjenn hvor uttrykksfull kroppen vår kan være, kjenn hvordan det er å snakke uten lyd! Så kan du alltid ta kontakt med eurytmilæreren på din skole om du vil ha litt hjelp eller du har noen spørsmål.
A
– Skaper vi gjennom en vinkel. En grunnleggende A starter i ryggraden og stråler ut gjennom armene. Armene strekkes ut og rammer liksom inn et et utsnitt, et bilde, av verden. Dette bildet møter vi med åpenhet, tillit og undring. I A tar vi åpent og undrende imot verden.
Prøv: Hav, ja, strand.
E
– Skaper vi gjennom en krysning, for eksempel gjennom å krysse armene foran brystet. Opplevelsen av berøringen er essensiell for opplevelsen av E. Gjennom krysningen oppstår en bevissthet om meg selv, og denne gjør at jeg kan skape en grense mellom verden og meg selv. I E´en berøres jeg av noe jeg møter, og jeg anerkjenner meg som sterk og selvstendig i dette møtet. Jeg kan selv velge om jeg vil slippe det inn eller ei.
Prøv: Menneske, refleksjon, tenke, selv.
I
– skaper vi gjennom en strekning fra sentrum til periferi, for eksempel fra hjertet og ut i armen, en oppe og en nede. I er en opplevelse av at jeg står oppreist, som en søyle, og hevder meg selv i verden. Et eksempel på en I fra hverdagen er læreren som stiller et spørsmål, hvorpå flere armer fyker i været og uttrykker tydelig og gledefylt «Jeg vet! Jeg kan! Jeg vil!» I er opplevelse av sunn selvhevdelse og en glede og stolthet over å være akkurat den man er.
Prøv: Ivrig, livlig, fri.
Å
– kan vi skape gjennom å runde armene foran oss, som om vi utvider hjerterommet og omfavner noe utenfor oss selv med en følelse av kjærlighetsfull beundring og omsorg. Å er en kjærlighetslyd. Vi sier jo nettopp «Åå» som uttrykk for noe vi liker.
Prøv: Omsorg, love, blomst.
O
– skaper vi gjennom parallellitet. O kan være et uttrykk for jubel og glede, gjerne gjennom en svingende bevegelse og et lett hopp. O er en lyd som kan oppleves som sammentrekkende, som følelsen når vi fryser. Den kan uttrykke lengsel mot noe langt der fremme, da strekker vi gjerne armene fremover. Og den representerer en forbindelse til noe høyere og uendelig.
Prøv: Sol, tone, ro, jord, rot.
Som allerede beskrevet, er de andre vokalene varianter og sammenstillinger av grunnvokalene. For eksempel er U i forlengelsen av O en smalere parallellitet. Ø er en Å som «sprekker», gjerne fulgt av et lett hopp. Æ er en A på vei over i en E.
Før vi kan forme hele ord og setninger i eurytmien, må vi lære hver enkelt lyd for seg med dens særegne opplevelses- og formkvalitet. Det finnes utallige muligheter å utføre hver enkelt lyd på. Med armene, bena, med fingrene, i holdningen, i øynene, mellom overkropp og arm, mellom to eller flere mennesker i et rom, osv. Vi kan også variere størrelsen på gestene. Når bildet vi skal uttrykke er lite, «blomst», kan vi gjøre lyden kun med hendene, mens et større bilde, «måne», vil appellere til å bruke armene i sine fulle lengder. Men uansett hvordan en velger å gjøre det, er det opplevelsen som skal fylle gesten.
