Hvis noen sier at du må engasjere deg, mener de som oftest at du må bry deg litt mer om det du holder på med eller helst holde på med noe mer enn det du gjør. De vil ha deg inn i en organisasjon eller et parti som gjør en innsats for en bedre verden. Men et slikt ytre påtrykk oppfattes ofte som mas og tenner sjelden noe engasjement.
Det finnes mennesker som er veldig opptatt av alt de holder på med og som er med i alt fra borettslagsstyret til sangkor og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Noen har så ufattelig mye energi at de rett og slett ikke kan annet. Men er det det samme som å være engasjert? I skrivende stund pågår OL og mange sier at de blir veldig engasjert av å se på både dette og andre idrettskonkurranser. Men er det å la seg rive med i et spennende hendelsesforløp det samme som engasjement?
Selv er jeg mest opptatt av å gjøre noe jeg opplever som meningsfullt og morsomt. Det har antagelig noe med engasjement å gjøre, men det hender at jeg undrer meg: gjør jeg en handling bare for å la være å kjede meg? For å få litt oppmerksomhet og kanskje litt skryt? I oss mennesker er det mange lag av ulike drivkrefter. Hvis alle kalles engasjement, blir begrepet temmelig upresist.
Engasjerte lærere
Engasjerte lærere er bra sies det; de gjør timene mindre kjedelige og i beste fall kan engasjementet smitte over på elevene. Som lærer kan jeg merke at det er vanskelig å nå fram hvis det ikke er liv i undervisningen. Hvis jeg ikke skulle være så begeistret en dag, må jeg i det minste late som. Å være lærer kan innebære å finne fram skuespilleren i seg selv, men det er ikke nok å være engasjert i uttrykksformen. Skal engasjementet ha en betydning, må det også gjelde innholdet i undervisningen.
Fra min egen tid som elev husker jeg lærere som var veldig begeistret for sine egne tanker og historier. Det var morsomt en stund. Jeg har bedre minner om de lærerne som var mer stille, men av og til lot det skinne igjennom at de hadde interesser utenfor skolen som de virkelig brant for: mattelæreren som reiste helt til København for å se en utstilling av Matisse, og den ellers ganske strenge fysikklæreren som frivillig ga undervisning til en medelev som hadde havnet i fengsel. Det gjorde et inntrykk at voksne brukte tiden på noe mer enn lønnet arbeid og vanlige fritidsaktiviteter.
Som steinerskolelærer har jeg den fordelen at jeg kan legge vekt på det stoffet som jeg opplever som mest meningsfylt, og da er det også lettere å formidle ekte interesse. Jeg må hele tiden utvide mine kunnskaper og stille nye spørsmål til fagene. Det er ikke enkelt å verken finne tid eller nye innfallsvinkler, men i den grad jeg klarer det, kan jeg oppleve at det oppstår en ny begeistring for stoffet både hos meg og elevene.
Liv og varme
Forutsetningen for å kunne bli engasjert er at vi har kontakt med egne evner og følelser, samtidig som vi er opptatt av å utforske det som skjer i verden. Et ekte engasjement innebærer å finne en forbindelse mellom det indre og de oppgavene vi møter, slik at det blir til glede både for oss selv og omgivelsene. Hvis både tanker og følelser er involvert, vil det også oppstå liv og varme.
En av steinerskolens oppgaver er å tilrettelegge for at elevene kan utvikle seg til engasjerte mennesker. Tilbakemeldingene vi får tyder på at vi til en viss grad lykkes med det. Men utviklingen er ikke bare avhengig av oss, men også av at samfunnet har åpninger for at ungdom kan delta og finne meningsfulle oppgaver.
Lengselen etter engasjement kan leve som et dypt alvor i mennesket. De fleste vil gjerne bruke sitt liv til noe meningsfylt. Hvis det ikke finnes andre muligheter, er det en fare for at noen lar seg lokke med til destruktive organisasjoner med forenklede forestillinger og fanatisme. Engasjement kan ende som ren ondskap hvis det ikke er koblet til en fri og undersøkende tenkning, til kunnskap om verden og medfølelse med mennesker og andre levende vesener!
Foto: Kine Bakke. Kjemiundervisning på videregående med Arne Øgaard, Steinerskolen i Moss.
