Den forrige artikkelen i denne serien som handlet om positivitet, har tegneren Wilfred Hildonen illustrert på en talende måte: Man ser først en person som er helt dominert av en grå sky av dystre, kanskje kritiske og selvkritiske grublerier. I neste bilde ser vi at et nytt menneske liksom vokser ut av grubleren; han iakttar seg selv og sine egne selvopptatte grublerier utenfra. I siste bilde har den indre iakttakeren blitt både større og tydeligere, og har inntatt en frontal posisjon overfor seg selv. Den kritiske grublerens grå sky har blitt betraktelig mindre og den har mistet noe av sin kompakte gråhet, den har lysnet litt, som om solen har begynt å skinne på den.
Når man studerer Steiners fremstilling av meditasjon og selverkjennelse, merker man at øvelsen positivitet henger helt sammen med øvelsen som handler om fordomsfri åpenhet. På samme måte som det kan kreve en indre omstilling for å bevege seg fra en fordømmende, negativ og kritisk til en konstruktiv og positiv holdning til livets fenomener, krever det også et aktivt grep for å endre min tilnærming fra en forhåndsdømmende til en åpen. Ofte kan det fortone seg lettere å kritisere svakheter enn å få øye på styrker og det kan være mer bekvemt å hvile i de forestillinger jeg allerede har gjort meg av et medmenneske eller et fenomen, enn å rydde plass i bevisstheten slik at noe nytt kan vise seg.
Dersom jeg allerede mener meg å vite hvordan et medmenneske er «skrudd sammen», og blir værende i en slik «sikker viten», kan det være at jeg har rett i ganske mye, bare ikke i det vesentlige: det mitt medmenneske ennå kan bli, ennå kan forvandle, ennå kan utvikle. Når min bedømmelser av et annet menneske blir stående på stedet hvil over lengre tid, «salter» jeg ned det bilde jeg har dannet meg, jeg konserverer det i bevisstheten. Slik blir det en gang erkjente, til fordommer. Det gjelder ikke bare i forhold til fenomener i verden og til mine medmennesker, men også mitt forhold til meg selv. Det allerede erkjente er selvfølgelig vesentlig, men hvis jeg blir hengende i kun det, så orienterer jeg meg i det fortidige, og får ikke øye på det potensiale som kan leve seg ut i fremtiden.
Ifølge Steiner må den som vil gå en indre utviklingsvei hvert øyeblikk kunne være forberedt på å ta imot helt nye erfaringer. Det som vedkommende allerede har erkjent som sant, «må ikke opptre som stengsler som hindrer ham i å ta imot en ny sannhet».
Det å være klar over mine vaneforestillinger og mine fordommer er altså et fruktbart utgangspunkt for å gjøre nye erkjennelser. Å nærme seg hvert eneste fenomen totalt blottet for forestillinger og forforståelse er selvfølgelig ikke mulig. Vi er tross alt gjennomtrukket av språk, begreper, kultur, ideer og erfaringer som til meget stor del utgjør det fundamentet vi iakttar og tenker ut fra. Men et første steg kan likevel være å bli seg bevisst sine fordommer, for allerede i det jeg bestreber meg for å få øye på dem, åpner jeg døren på gløtt for å se noe nytt, om aldri så lite. En slik holdning forbinder meg med verden på en levende og dynamisk måte. Den motsatte holdningen kan føre til det motsatte, at jeg snurrer rundt i mine egne vaneforestillingers kretsløp.
I en foredragsrekke i Berlin i 1909–10 beskriver Steiner en fare som lurer for enhver som ønsker å gå en indre vei, nemlig at man kan komme inn i en selvsentrert kretsing og lukke seg for den ytre, sosiale verden. Å skanse seg inne i sin egen erkjennelsesstreben uten å rette interessen mot andre og uten å la de erkjennelser man gjør komme fellesskapet til gode, fører, sier han, til at man forherdes og stivner. Dermed danner det seg en kløft mellom meg og verden. Med Steiners ord: «Hvis mennesket lever uten andel i sine medmennesker og i den øvrige verden, lar det ikke bare de krefter ligge brakk som det kunne anvende til gavn for verden og tilværelsen, men det tørker ut og tilintetgjør seg selv».
For å erkjenne oss selv må vi, sier han, forstå at vi hører til verden. Selverkjennelsen styrkes ikke ved ensidig, individuell grubling, men når man opparbeider forståelse og interesse for det som «gløder varmt i andres hjerter», men også for medmenneskers nød og savn. Gjennom å strekker oss ut for å forstå, tar vi del i verden på en levende måte, og det genererer, sier Steiner, våre egne livskrefter. For «vår egen styrke og kraft utvikles ikke ved det vi vil for vår egen skyld, med ved det vi vil for omverdenen, for de andre; da realiserer vi noe gjennom vår vilje som skinner tilbake i oss selv som et speilbilde».
Nå kan det lett høres ut som en klisjé å si at man skal være fordomsfri og ha et åpent sinn. Slik er det jo med innsikter som repeteres over tid. De har en tendens til å miste sitt opprinnelige menings- og opplevelsesinnhold, og blir stående igjen som abstrakte fraser. Oppgaven for den som går en meditativ erkjennelsesvei blir da å revitalisere den opprinnelige innsikten som ligger bak ordene «fordomsfrihet» og «åpenhet». Da kan man for eksempel merke at drivkraften bak en slik fordomsfri åpenhet er interesse og evnen til undring. Dypest sett handler det vel om det vanskelige ordet kjærlighet.
Sokrates skilte mellom å mene (dokein) og å tenke (noein): Å mene er å ta for gitt. Å tenke er å overskride det gitte. Dersom vi vil tenke er forutsetningen at vi erkjenner at det er noe vi ennå ikke vet (ut fra oss selv). Derfor måtte Sokrates si at «Jeg vet at jeg intet vet», for dermed kan jeg tenke. «Tenkningen», skriver Helge Salemonsen i boken Under Kunnskapens tre, «er en eros som søker det den ikke har – kall det gjerne svar. Men den som søker svar må først ha stilt et spørsmål. Å spørre er altså å tenke. Den som ikke spør, tenker ikke.» Det er også nødvendig med svar. Man skal bare ikke ta til takke med det gitte, men opparbeide evnen i seg til å stille spørsmål, også til det gitte og dermed «reaktivere sin tenkning».
Å øve seg i åpenhet innebærer samtidig en øvelse i å forlate «det sikre» og «det gitte», til fordel for det usikre, søkende. Man kunne også sagt at åpenhet er forutsetning for undring. Gjennom den åpne undringen kan verden bli til gåte for meg. Når verden blir til gåte, til spørsmål, forbinder jeg meg med den på stadig nye måter. Og det er bra, både for mine elever og for meg selv som lærer.
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
De seks grundøvelser:
Vi er nå kommet til den femte av de seks grunnøvelsene som Rudolf Steiner presenterer i blant annet »Anweisungen für eine esoterische Schulung«, de forrige kan leses i #4/17, #1/18, #2/18 og #3/18:
• Beherskelse av tanken
• Beherskelse av viljen
• Likevekt i følelseslivet
• Positivitet
• Åpenhet
• Harmoni
– de fem forrige øvelsene sammen
Litteratur om grundøvelserne:
R. Steiner:
• DK: Almene fordringer nødvendige for en okkult udvikling – de seks grundøvelser; hæfte, Audonicons Forlag.
• RS og Hans Jürgen Pingel: Om meditation, Antroposofisk Forlag 2006.
• Rückschau – Übungen zur Willensstärkung, Rudolf Steiner Verlag 2009.
