Nylig så jeg en frisørsalong, og det vet jeg fordi det sto skrevet på døra at det var det den var. Det må sies å være en nyttig informasjon for den uklipte. Denne frisørsalongen ville derimot gå mer i dybden og tilføyde, med noe mindre bokstaver: «for hårets skyld». Dermed var det klart at hvis du gikk inn den døren, da måtte du bare regne med at det kunne gå ut over håret ditt. Men sarkasmer til side: Dette smøret legger seg oppå det tykke fleskelaget av unødvendige informasjon som kan være noe av årsaken til ryktet om at vi visstnok lever i et kunnskapssamfunn.
Og det er sant og visst at vi ikke kan sies å lide av mangel på viten, informasjon og kunnskap. Undervisningsministre heter nå for tiden kunnskapsministre, og de to-tre siste av dem har ment det var nødvendig å forsyne barna med mer av denne varen. Gud fri og bevare meg!
En lørdagstur med et barnebarn til en møbel- og köttbullehandler på Slependen gjorde det klart for meg at treåringen i løpet av to timer måtte ta inn flere inntrykk og informasjoner enn landsbymennesket på 1800-tallet fikk gjennom et helt liv. Vi vet så mye at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av det. En gang fantes det én radiokanal, nå finnes det dusinvis av dem. Og de har alle noe de vil informere oss om. Skolen har på bare noen desennier est ut fra syv år for de fleste til fjorten år for de fleste, og det er ikke sangtimer og folkedans som står for økningen. Nei, det er kunnskap som flommer så en kan tro at våre barn vet dobbelt som mye som våre mødre og fedre.
Det stemmer selvsagt ikke. Det er heller slik at vi renner over som stappfulle papirkurver, og vi trenger den lange skoletiden og de mange aviser og kanaler for om og om igjen å dytte tilbake det som fortløpende detter ut. Når du i ro og fred vil se et TV-program på torsdag, så blir dette jevnlig avbrutt for å minne deg om det som går på søndag. Se hva som skjer, gjentar de, for ellers glemmer du det, og mens du blir påminnet om søndagen, glemmer du det du egentlig satt og ville se på. Og hvis du ikke tror meg, kan du den dag i dag teste det ut selv. Se på nyhetene i kveld. Slå deretter av TV ‘en, det er den røde knappen. Prøv så å skrive i noenlunde riktig rekkefølge de nyhetsinnslagene du nettopp så. Jeg kan si lykke til, men vet alt nå at du er bortimot sjanseløs. Eller – også det har jeg testet selv – spør hvem som helst med generell studiekompetanse, for snart har hvem som helst generell studiekompetanse, spør ham eller henne om hva du vil fra for eksempel matematikkpensum på videregående, og det vil trolig allerede få uker etter russefeiringen komme bortimot ingenting ut av det, for på de få ukene har det lagt seg så altfor mye smør på flesket som i sin tur dekker det tørre skjelettet av teoretiske skolekunnskaper man tydeligvis synes å klare seg godt foruten.
Kunnskapsbulimien beror på misforståelsen om at slikt noe kan måles i mengde. Derfor stapper vi i oss alt vi orker og må rimeligvis gulpe opp igjen det meste av det vi ikke klarer å fordøye. For det er fordøyelsen vi har mistet av syne.
Kunnskap er ikke bare å vite mye, i ordet ligger også det å kunne. Kan man noe, da har man fordøyd stoffet, og kan man noe riktig godt, da blir det å kunne til kunst og det å vite til dannelse, og da hadde vi ikke behøvd noen dannelseskomité.
Og frisøren kunne som skolen og avisene og mediene levd etter det vi lenge har hatt en mistanke om: nemlig at mye mindre er ofte mye mer.
Illustrasjon: Heidi Suul
