Som institusjon og skole har vi et enormt samfunnsmandat. I dagens samfunn er skolen den plattformen der barnet har mesteparten av sin våkne tid. Steinerskolen jobber ut ifra den pedagogiske idé at eleven og elevens utvikling skal være sentralt i utdanningen. Vi skal utdanne hele barnet til frihet og til individuell tenkning. Et element som er viktig å ta med seg i dette arbeidet, er siste del av begrepet «utdannelse». Det er etter min mening helt essensielt at skolen må jobbe for god «dannelse» hos barnet.
Barn i dag må i stor grad lære seg empati og omsorg på skolen for å kunne utvikle sunn individuell tenkning og frihetsbestrebelse. Det er i samarbeidet mellom hjem og skole at barn veiledes til å utvikle gode strategier for å samhandle i større grupper.
Steinerskolen kom til i en periode hvor store deler av Europa lå i ruiner etter krig. Rudolf Steiner etablerte skolen og holdt om lag 200 foredrag for å utvikle en pedagogisk tenkning som skulle være fundament for sunnere samfunnsformer. Han ville ha en pedagogisk kunnskap som ikke hvilte i en spesiell tid eller kulturarv, men som heller bygde på kunnskap om mennesket. En kunnskap som kontinuerlig måtte utvikles og forandres. Han utviklet en esoterisk filosofi med navn antroposofi, «antropos» = menneske, «sophia» = visdom.
Jeg tror at steinerskolen i dag er i besittelse av mange svært dyktige pedagoger. Steinerskolen har en fantastisk pedagogisk idé som, sett i lys av den retning offentlig skole og samfunn er på vei, er enormt treffende. Jeg tror steinerskolen er – og vil være en skole som utdanner mennesker uavhengig av tid eller kultur. Steinerskolen driftes ikke på reformer, politisk maktspill og avgjørelser. Den er i stor grad fri for skoleprofitører som selger inn annenrangs kartleggingsprogrammer og skolebøker fastlåst i tid. I et levende samspill mellom tradisjon og nyskapning trives og utvikles steinerskolen.
MEN … Vi må være bevisste menneskets egne feller. Det er jo så godt å gå i opptrådte stier. Det er jo så fint med det som er trygt. Vi må ikke glemme at det skal være et samspill mellom tradisjon og det som er nyskapende.
I hele lærerstanden i Norge er det et enormt generasjonsskifte på gang, og som ny i kollegiet har jeg i mange situasjoner stilt meg selv dette spørsmålet: «Er dette steinerpedagogikk eller er det bare gammel vane her på skolen?» For dersom svaret er at det er gammel vane, er det ikke da min plikt å være den som er nyskapende? For med én gang skolen driftes på «gamle vaner» mer enn den pedagogiske grunntanken som var ment er det fare for å bli en så kalt «metodeskole» uten utvikling.
Dersom vi gir barna en solid dannelse i bunn, dersom de erfarer og lærer om respekt og forskjellen på rett og galt, tror jeg Steinerskolen er – og i framtiden vil fortsette å være en skole som ikke bare oppdrar barna til å møte samfunnet slik det er nå. Men som ruster dem til å kunne prege framtidens samfunn på en selvstendig og nyskapende måte.
