Alle kulturer som har en skriftlig form for kommunikasjon, har også en tradisjon for å uttrykke seg kalligrafisk. Men hvordan det kalligrafiske verdsettes, og hvilken status kalligrafien har, er svært ulik. I enkelte kulturer har kalligrafien blitt den høyeste form for kunstnerisk uttrykk, i andre kulturer ses det kalligrafiske mer som et håndverk, kanskje til og med av utdøende art.
«Kalligrafi er et av våre vakreste kunst- og håndverksfag. Det er et dobbelt privilegium i den forstand at man både får arbeide med ordet og budskapet som ligger i det, og man får arbeide med streken, linjen og rytmen som skriveverktøyet danner på underlaget. … Kalligrafi er både en retning innen billedkunsten og et håndverk. Grensen er vag. Det finnes ikke noe klart skille for når det kalligrafiske slutter å være håndverk og når det begynner å bli en kunstform. Det kalligrafiske uttrykket kan være leselig og informativt, formelt og godt innøvd. Men det kan også være fritt, helt uleselig, på grensen til å være abstrakte tegninger og ikke lenger ha noen tilknytning til ord, språk eller formidling av et gitt innhold.» var beskrivelsen jeg ga til Steinerbladet i en tidligere artikkel.
Den vestlige kalligrafien fikk et oppsving med The Arts and Crafts Movement i England og tilsvarende strømninger innen kunsten i andre europeiske land på begynnelsen av 1900-tallet. Arbeidet som blant annet Edward Johnston gjorde med sin innsats for å undersøke historiske skriveverktøy, undervise i faget samt å gi ut lærebok, har hatt stor innflytelse på hvor det kalligrafiske uttrykket i Europa befinner seg i dag. I tillegg har land som Japan hatt en stor innflytelse, en kultur hvor det kalligrafiske uttrykket er verdsatt som en høykulturell kunstform.
Oslo by steinerskole (videregående skole) tilbyr kalligrafi som et av kunstfagene. Å arbeide med kalligrafi øver opp en ferdighet på lik linje med tegning. Men som i alle kunstfag, er det en fordel å ha gode håndverksmessige ferdigheter å bygge på. Uten et solid håndverksmessig grunnlag er det vanskeligere å utforske, eksperimentere, bryte regler, teste nye muligheter og finne sitt eget uttrykk. De håndverksmessige ferdighetene er et viktig verktøy i tilnærmingen mot det mer abstrakte og eksperimentelle uttrykket. Å utforske mulighetene i rommet skriften danner, rytmen i mellomrommene, jobbe med grenselandet mellom det leselige og det uleselige hadde vært en større utfordring uten den håndverksmessige klassiske tilnærmingen til faget.
Som kalligraf i Norge i dag opererer jeg både i en håndverkstradisjon og i en kunstform. Som håndverk er det lett å forklare hva jeg gjør. Det handler jo om å skrive så pent man kan og oppdragene varierer fra utforming av diplomer, priser, utmerkelser og logoer til bryllupsinvitasjoner. Man kan være en kalligraf som skriver på papir, pergament og andre overflater, man kan hugge i stein og man kan jobbe med glass. Ikke uvanlig er det å kombinere yrket med typografi eller grafisk design. Alt som involverer skrift henger jo sammen, og noen av våre historisk fremste typesnittsdesignere som Gudrun og Herman Zapf, var begge eminente kalligrafer.
Kalligrafisk kunst handler for meg om å formidle en stemning eller et budskap, å eksperimentere med materialer og formidle et personlig uttrykk. Ordene jeg velger i egne prosjekter er gjerne personlige på en annen måte. Det kan være tekster inspirert av en stemning eller opplevelse eller et personlig engasjement, helst tekster jeg har skrevet selv. Eller det kan være tekster som gir mening i en kontekst. Jeg lar meg inspirere av rytmen og mellomrommene, og henter ut det abstrakte og assosiative rommet som ligger mellom ordene. Strekens særpreg påvirkes av skriveverktøyet, farten den utføres i, og musikken jeg opplever i avtrykket som etterlates på papiret. Ikke alle arbeidene er like enkle å lese, men man kan fortsatt lese dem dersom man ønsker det. Reisen man må foreta for å finne ordene er en annen og utfordrer betrakteren på en annen måte enn når man møter ordene i sin kjente form.
I arbeidet med illustrasjonene til Steinerskolens læreplan for videregående trinn er det jo nettopp her, i en verden et sted mellom kunst og håndverk jeg beveger meg i. Ordene jeg har valgt har tilknytning til faget og er hentet fra læreplanen. De er ment som assosiative ord som kan gi et innblikk i innholdet i kapitlet, men kan også gi assosiasjoner til emner og følelser tilknyttet faget de hører til. Nettopp fordi illustrasjonene skal kunne fungere som bilder og ikke bare tekst, er det heller ikke viktig om ordene enkelt kan leses. De kan være mer eller mindre synlige. Man kan plutselig oppdage ordene etter å ha sett på illustrasjonen gjentatte ganger, eller man kan oppleve å aldri helt få tak i hva det står. Man trenger ikke kunne lese dem, illustrasjonene handler like mye om tekstur, rytme, strekens særpreg og det musikalske som ordenes innhold. Arbeidet har vært både krevende og spennende, og jeg har tilnærmet meg oppdraget med en idé om at alle fag skulle få sin egen variant av uttrykket i illustrasjonene.
I enkelte fag som går igjen på ulike nivåer og på ulike studieretninger har jeg også prøvd å få frem en rød tråd. Engelskfaget har en slik tilnærming. Det er tre illustrasjoner som hører til engelskfaget. En av dem er mer klassisk i stilen og relativt enkel å lese. De andre illustrasjonene til faget er inspirert av denne og kan ses som improvisasjoner over samme uttrykk. Foruten å arbeide med ulike variasjoner av samme motiv innenfor hvert fag, har jeg også ønsket at hvert fag skulle ha ulike skriveverktøy. Hvert enkelt skriveverktøy etterlater sitt helt egne avtrykk, og hvert enkelt skriveverktøy har sin egen personlighet.
Alle illustrasjonene baseres imidlertid på en kombinasjon av det håndverksmessige og det kunstneriske. Uten den håndverksmessige tilnærmingen til kalligrafien ville også den kunstneriske delen bli fattigere.
Illustrasjoner: Helene C. Jenssen