Om vi for et øyeblikk slår en parentes rundt koronatidens utfordringer knyttet til hybridskole og digital undervisning, har norsk skoles oppmerksomhet de siste årene vært rettet mot fagfornyelsen, en prosess steinerskolene også har tatt del i. Prosessen fullføres i år idet de siste nye fagplanene tas i bruk på videregående skoler. Når så mye fokus rettes mot ett punkt, havner andre ting i skyggenes dal. Kan det hende at steinerskolene de siste årene, iallfall delvis, har glemt en annen læreplan?
Jeg tenker på det vi kaller vår horisontale læreplan, som i 2016 ble utgitt i en revidert utgave i boka Fra Askeladden til Einstein. Med utgangspunkt i at undervisningen skal være tilpasset de ulike alderstrinnenes egenart, gir den en oversikt over hvordan overordnede tematikker for et gitt alderstrinn kan undervises i ulike fag. Her ses fagene i sammenheng, og elevens skolehverdag og skoleår som en helhet. Hva kjennetegner så elevene, grovt sett, de tre årene på videregående? Og hvilke pedagogiske føringer legger dette for mine fag?
Seksten-sytten år
De fleste fyller seksten det året de begynner på videregående skole. Variasjonen er imidlertid stor: For noen er puberteten nesten forbi; for andre har den nettopp begynt. Foruten høy hormonproduksjon preges de sene tenårene av det forskere beskriver som en storstilt «opprydning» i hjernen. Ikke ombygging, men en «storrengjøring», der den overdrevne produksjonen av nerveceller og koplinger fra barneårene reduseres. De koplingene som blir igjen, blir til gjengjeld sterkere og raskere, og hjernen utvikles til å bli enda mer funksjonell og effektiv; den gjøres klar for skarpere og dypere tenkning hos en tydeligere person. Gradvis erobrer det unge mennesket kontrollen over sin kropp, etter hvert kanskje også over følelser og handlinger.
Sekstenåringer flest er preget av både indre og ytre forandringer, samtidig som de er modne for nye erkjennelser. Et ønske om å forstå mer av verden, og en mer utviklet evne til kausaltenkning, er ellers sentrale stikkord for dette alderstrinnets egenart. I såvel matematikk og naturfag som samfunnsfag og historie er det et allment mål å lete etter og forstå lovmessigheter – i naturen, i tallenes verden, i menneskelige samfunn. I historie forsøker vi blant annet å gjennomskue sammenhengene mellom ting som næringsgrunnlag, teknologiutvikling og utvikling av sivilisasjoner. For samfunnsfagets del kan jakten på regularitet bestå i å lære om både roller, normer, lover og regler, inkludert rettssystemet.
Et annet omfattende tema i samfunnsfag i første klasse på videregående er økonomi. Dette er et felt som også styres av flere lovmessigheter. Mekanismer som tilbud og etterspørsel i markedsøkonomier fungerer nokså likt over hele verden. Også penger samt det relaterte fenomenet inflasjon opptrer på liknende vis i ulike samfunn til ulike tider. Dette er ting min førsteklasse og jeg har utforsket denne høsten.
Sytten-atten år
I løpet av det året eleven fyller sytten, lukkes mer av barnet bak fortidens dør. For mange kommer det mer alvor inn i livet. Ting er ikke så enkle lenger. Spørsmål som hvem er jeg trenger seg på. Noen opplever nærmest en midtlivskrise med en delvis oppløsning av identiteten. Nevrologisk henger dette i høy grad sammen med de nevnte endringene i hjernen. En annen årsak er den rystende eksistensielle erfaringen å stå mellom to verdener – barnets og den voksne verden, eller samfunnet om man vil.
Et ledetema for året er polariteter eller konflikter, og søken etter tilhørighet. Mange begynner også å fri seg mer fra læreren som faglig autoritet. Det er med god grunn at ungdommene i norskfaget leser dannelsesromanen Parzifal; gjennom lesningen kan de finne fram til seg selv. I historie tar vi for oss middelalderen, der menneskene stod i spennet mellom det verdslige livet som bønder eller håndverkere og kirkens åndelige verden. På mange steinerskoler lærer elevene også om det tjuende århundret, preget som det var av enorme framskritt på den ene siden og bunnløse tragedier og moralske nullpunkt på den andre – for ikke å nevne en rekke voldsomme, omkalfatrende konflikter.
Et tema som egner seg godt i samfunnsfag, er det flerkulturelle samfunnet. Som vi vet, er det fullt av gnisninger, dilemmaer og konflikter. Mine elever i vg2 har blant annet undersøkt hva det er som skaper fordommer, rasisme og segregering; mange fant ut at sistnevnte i seg selv er en årsak til de to førstnevnte. En annen del av oppgaven var å drøfte hvordan vi som enkeltindivider, grupper og som samfunn, gjennom ulike institusjoner, kan motvirke og bygge ned segregering, fordommer og rasisme. Svarene var ikke entydige, men overveiende oppløftende – relasjoner og innstillinger til verden og andre mennesker lar seg påvirke, det er mulig å gjøre samfunnet bedre.
Gjennom arbeid med slike spørsmål, som finner en dyp klangbunn i det dirrende indre mennesket, viser vi ungdommene våre en mulig vei til samfunnet. Den veien er samtidig en vei til dem selv, for den handler om hva vi som samfunnsvesen kan og bør gjøre.
Atten-nitten år
For mange steinerskoleelever vil det mest samfunnsnære faget i tredje klasse være religionsfaget. Dette rimer også godt med et av årets ledemotiver, nemlig å øve opp et skarpere blikk for sammenhenger og helhet. Gjennom møtet med store og mer abstrakte spørsmål beredes også grunnen for en forsterket individualitet.
I historiefaget skjer dette gjennom å sammenlikne ulike historiske epoker og samfunn med tanke på for eksempel hvordan de organiserte seg politisk eller hva slags menneskesyn de holdt seg med.
Få ting skjerper ellers tankeevnen som filosofiske og etiske spørsmål, begge en sentral del av religionsfaget. Å kunne en god del om politikk, lover og økonomi er vesentlig del av en samfunnsborgers allmenndannelse. Men uten en vital moralsk dømmekraft og grunnleggende etiske innsikter er den samfunnsfaglige og historiske kompetansen lite verdt. Kjernen i den humanismen steinerpedagogikken er grunnlagt på, er tross alt etisk.
«Ungdom er autentisitet»
I sitt skjellsettende verk Den Annens humanisme skriver Emmanuel Levinas, helt til slutt, om ungdom: «Ungdom er autentisitet – den … kjennes på oppriktigheten, som ikke er utropets brutalitet og handlingens vold, men tilnærmelse til den Annen, omsorgen for nesten som kommer fra den menneskelige sårbarhet.» Hvis eleven er læreplanen, er oppriktighet og sårbarhet noe av utgangspunktet for undervisningen. Og ut av sårbarheten springer medmenneskeligheten. Å ta vare på og utvikle den er nok den viktigste vi gjør som lærere, uansett trinn og fag.
Kilder
- Fra Askeladden til Einstein – kunnskap i sammenheng. Oslo: Steinerskoleforbundet, 2016.
- Jacobsen, Siw Ellen (2015): Storrengjøring i hjernen hos tenåringer. www.forskning.no, 15.04.15. Lastet ned 30.12.21 fra https://forskning.no/barn-og-ungdom-utviklingspsykologi-hjernen/storrengjoring-i-hjernen-hos-tenaringer/497946
- Levinas, Emmanuel (1996): Den Annens humanisme.
Annen utgave. Oversatt av Asbjørn Aarnes. Oslo: Aschehoug Thorleif Dahls kulturbibliotek.
