Elevene på 4. trinn skal beskjeftige seg med de førindustrielle yrkene som; bonden, fiskeren, gjeteren, bergmannen … Det som preger disse periodene er at elevene skal gå løs på fenomenene med alle sine sanser, og fremfor alt, med hånden og kroppen. Det gjelder «å bli kjent med menneskers liv og arbeid i jordbruk, fiske, skogbruk, smie, gruvearbeid, håndverk og handel i førindustriell tid eller nær fortid»1 står det i læreplanen. For å kunne gi elevene erfaringer på dette området, må de selv være tett i kontakt med naturen og de gamle metodene. Hva er da bedre enn å ta dem med på å sprenge fjell?
Gruvedrift som sådan er noe vi egentlig har erfaring med. Det nærmeste er grusen på gårdsplassen og på våre veier. De er alle bygget opp på knust stein. De kommer sikkert fra et mer eller mindre lokalt pukkverk. Særlig siden begynnelsen av 1800-tallet har man brukt knust stein til oppbygging av vei og som veidekke2. Pukkverk er en form for gruvedrift, men som ligger helt opp i dagen, og som benyttes over alt hvor man vil anlegge vei i dag. I tillegg kjenner vi kanskje til vår flere hundre år gamle gruvedrift der Røros kobberverk, Kongsberg sølvverk samt utvinning av jernmalm i Mo i Rana, Kirkenes, Bærum og Arendal var noen av de viktigste.
Et dagsaktuelt tema er Engebøfjellet i Førdefjorden. Toppen på dette fjellet skal fjernes.
Det skal bli 50 meter kortere, og det som skal fjernes, skal renses for mineraler og deponeres i fjorden. Fjellet er rundt i formen og har ligget i ro siden isen trakk seg tilbake for over 10.000 år siden. Men nå har man funnet ut at berget inneholder mineralet rutil3, og det er bakgrunnen for dette inngrepet. – Hvordan kan vi forstå dette rent fysisk?
Man kan finne gode grunner for å gjøre dette, og man kan finne gode grunner for å la det være. Det det her skal handle om, er hvordan vi skal kunne håndtere vårt eget forhold til det som skal skje. Er det noe i meg, en slags resonans fra min egen erfaringsbakgrunn, som kan hjelpe meg å ta stilling til selve fenomenet? Det er denne erfaringsbakgrunnen vi ønsker å bidra til hos elevene gjennom undervisningen.
Mye av kunnskapen elevene får i dag, kommer via skjerm, og derfor er det viktig å gi elevene flere primærerfaringer gjennom autentiske aktiviteter, som kan tolkes som aktiviteter eleven kan kjenne seg igjen i. En god inngangsport er metoden fyrsetting som kan gi elvene erfaringer de trenger for å forstå fortidens gruvedrift. Men fremfor alt er det noe de trenger for fremtiden, når de selv skal kunne forstå, ta stilling til og kanskje også stå ansvarlig for nye naturinngrep.
Sprenge fjell med elevene
Metoden heter fyrsetting. Den er enkel og krever ikke spesialverktøy4. Den viktigste forberedelsen læreren må gjøre, bortsett fra å varsle brannvesenet og avklare med grunneier, er å finne det riktige berget, den riktige steinen. Det må være hardt materiale. På Ringerike-Hadelandsområdet er det kalkfjell (avsetninger fra flere hundre millioner år tilbake), og det er så mykt at man nesten kan grave det for hånd. Det lar seg ikke sprenge på denne måten. Men innimellom kan man finne årer som har kommet opp fra dypet, en hard (eruptiv) bergart. Finner man ikke et slikt sted, kan man lete etter en stor stein. Ved å slå på den med en annen stein kan man bedømme om den er hard nok.
Så settes det av en hel dag til å sprenge fjell med elevene. I sekkene sine har ikke elevene med bøker og skrivesaker, men så mange vedkubber de får plass til. Matpakken kan gjerne være noe som kan varmes eller stekes på bålet. Det er fint å ha med kniver slik at eleven kan lage ting mens de fyrer. Så gjelder det å finne et passende stykke fjell. Det kan også være en stor stein. Eleven banker på det med en liten slegge, kanskje har de med en meisel, eller bare med nevestore steiner. De merker at fjellet er hardt, og helt uangripelig.
Så skal det fyres. Fyres og fyres, i time etter time. Har eleven med lange metallrør (eller peispustere) kan de blåse inn i glørne og få bålet til å bli enda varmere. Slik får de erfare luftens betydning for ilden. Til slutt, når berget har blitt helt gjennomvarmet, kommer det avgjørende øyeblikk. Bålet blir rakt til side. Elevene står klare med hver sin bøtte med vann, og i tur og orden pøser de vannet på det varme fjellet.
Nå kan man høre at steinen jamrer seg. Den hveser og skriker. Det damper så man nesten ikke kan se. – Til slutt er levenet over, fjellet har kjølt seg ned, og merkelig nok – det har sprukket! Man kan pille det vekk i store stykker. Elevene har benyttet seg av; den harde steinen, den varme ilden, den livgivende luften og det avkjølende vannet. En dramatisk brytning mellom elementene der elevene både er regissør og tilskuer.
Kunnskap for fremtiden
For den sansende kroppen er ingenting helt passivt. For det å berøre betyr samtidig å bli berørt. Å sanse naturen gir en opplevelse av sameksistens, og den er stadig ny og frisk. Vi må ikke glemme «hvordan teoretisk og vitenskapelig praksis vokser ut av og blir opprettholdt av et glemt grunnlag – nemlig vår direkte følte og levde erfaring. Vitenskapen har mening og verdi bare i forhold til denne opprinnelige og åpne sfæren»5. Det gjelder å legge vekt på «alt det i verden som rent faktisk unndrar seg den vitenskapelige objektivitet: ikke bare religionen og kunsten, men også de sansebaserte opplevelsene, hele den førvitenskapelige verden, det vi kan kalle vår livsverden»6.
Min erfaring som steinerskolelærer er at det som elevene kommer i umiddelbar kontakt med gjennom sine sanser, setter dem ikke bare i kontakt med virkeligheten, det kan også gi dem opplevelse av mening. Og når de eventuelt i fremtiden skal streve med å ta stilling til hva det betyr å fjerne et helt fjell, kan de, gjennom erfaringene med fyrsetting, referere til noe i seg selv som er mer enn bare teori – de kan tenke som en stein. De kan, i tillegg til vitenskapelige resonnementer og politiske overveielser, måle det mot noe som gir mening i videre forstand.
Noter:
- Steinerskolen læreplan 2021, side 99.
- Såkalt makadamisering, utviklet av den skotske ingeniøren John Loudon McAdam. https://no.wikipedia.org/wiki/Makadamisering. Josefines gate var en av Oslos første gater som fikk denne oppbyggingen, noe som gjorde at man til enhver tid kunne vandre tørrskodd gjennom gaten.
- Rutil brukes til å fremstille hvitt fargepigment.
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutil. - NB! Unntaket er hammeren eller sleggen. Ikke slå på stein med en vanlig snekkerhammer! Den er for hard og sprø i stålet og du risikere at splinter fyker av med stor kraft.
- Edmund Husserl hos Abram, side 53.
- Abram, David. Sansenes magi – Å se er mer enn du ser. Flux forlag 2005, Oslo. Side 13.
Alle foto: Henrik Thaulow
