Selv tegning av den enkleste form innebærer et rikt sett av forestillinger og tankeprosesser. Å tegne et åttetall, ikke som tall, men som form, – stort, fint og nøyaktig, på et blankt ark, eller en tavle innebærer utfordringer på flere plan. På Steinerskolen øves formtegning på barneskolen, fra den første rette strek og krumme linje til mer og mer avanserte former. Formtegning øver hånden, men også tanken.
Jeg vil gi dere et innblikk i arbeidet med formtegning gjennom å se på åttetallsformen:
Først må man se helheten for seg, det vil si forestille seg den totale formen plassert inn i rammen som den lille tavlen representerer. Så settes den første begynnende streken an. Da er premissene satt og man må følge den fastsatte planen. Den begynnende krumme streken skal gradvis rettes ut, og i det den er rett, skal den få en krumning i motsatt retning. Krittet skal styres i hver minste detalj, linjen skal bøyes mer eller mindre, ikke for mye, ikke for lite. Når bunnen er nådd og streken føres oppover igjen, må begynnerpunktet være i sikte, og veien dit består av en rekke avgjørelser for at man skal kunne treffe riktig.
Det er forestillingen som her blir utfordret. Det er ikke forestillingen av formen som geometrisk definisjon, en teori. Det er en tanke som ikke er bundet til et fast begrep, men til et bilde. Og dette bilde blir først virkeliggjort for alvor når jeg med hånden tvinger forestillingen eller tanken til å følge med i bevegelsen.
Forestillingen har det totale grepet om hele formen, samtidig som den er i stadig medbevegelse i det punktet hvor linjen i ethvert øyeblikk blir ført. Hånden har grep om tiden og fører linjen fremover eller til siden. Disse forholdene, forestillingen i rommet og hånden i tiden utspiller seg samtidig. Det er en rask flyt av en rekke avgjørelser, et kontinuerlig samspill mellom forestilling og vilje. Det er veksling mellom sentrum- og periferibevissthet, mellom det favnende blikk for omgivelse og det formende sentrum i aktivitet. Man kan kalle dette formfølelse, men det er i handlingen, i tegneakten, at formfølelsen blir vekket og samtidig blir til evne. Det er en samhandling mellom forestillingen og viljen eller handlingen, mellom det ideelle og det reelle.
Bevisstheten, kunnskapen om formen vil øke gjennom den formtegnende prosessen. Hånden er både et redskap for utførelse og et sanseorgan. Jeg er både i skapelse og i læring, i billedskapelse og i billeddannelse.
Dette er en øvelsesvei i å skape former ut fra egne bedømmelser. Åttetallsformen, som eksempel, er en strengt definert form, men paradoksalt nok må forestillingen være i forandring for at jeg skulle kunne tegne den. Selv om formen er kjent og man kan si at den er definert gjennom sin strenge struktur, kan det likevel oppleves at det samtidig både er gjenskapende og skapende. Resultatet kan jeg til slutt betrakte som mitt uttrykk og sammenligne det med den formen jeg opprinnelig hadde som mål.
Den faste og den levende forestilling
Åttetalsformen kunne til en viss grad vært definert ved hjelp av to sirkler og to rette linjer. Sirklene kunne vært tegnet ved hjelp av en kopp og linjene med linjal. Det hadde vært en geometrisk og formell forestilling. Med disse «instrumentene» kunne formen ha vært utført rent teknisk. På frihånd derimot må helheten av formen sees i ett, i tillegg bevares den som et levende og bevegelig bilde. Den kan være høy og smal eller kort og bred. I formtegnings-sammenhengen (barneskoleårene) betyr å tegne med passer eller linjal at man ikke trenger å anstrenge seg mentalt. Det innebærer at den menneskelige forestilling blir avløst av noe mekanisk, et instrument. Å tegne på frihånd derimot krever at man mentalt må bevege seg med.
En utvidelse av oppgaven kan være å tegne en åttetallsform med en ekstra løkke, og så plassere den enkle åttetallsformen oppå den og flette dem sammen. Dette innebærer et sett med strukturer som man må forholde seg til. Hvordan skal den plasseres, hvor tykk bør den tegnes. Hvordan få til en fletting der strekene smyger seg over og under hverandre. Her er det igjen en rekke avgjørelser som må tas innenfor denne enkle problemstillingen.
Man kan kalle slike oppgaver en estetisk problemløsning. Dette er et av formtegningens viktigste prinsipper, å løse problemer på et billedplan, og innenfor en gitt ramme.
Å forme sine tanker
Vi har alle sammen evnen til å gjenkjenne former. Vi trenger ikke bli fortalt hvordan en sirkel ser ut for at den skal være riktig, vi ser om et kvadrat er skjevt, vi gjenkjenner en dråpeform, en trekant, en eggform. Derfor utfordres vi på denne evnen når vi tegner disse formene. De kan ikke kopieres. Vi gjenkjenner dem og vi løser dem når vi tegner. Vi bestreber oss på å skape noe som er sammenhengende og helhetlig. Rudolf Steiner kaller det anskuende tenkning.
Formen skal bli fin!
Denne upresise formaningen kan være god nok. Det ligger i en hver av oss en trang til at formen skal stemme med seg selv. I tillegg er den håndtegnet, det er nettopp dens kvalitet. Man kan av tegningen lese tankeprosessen (tankene) til den som har tegnet den. Deri ligger også dens skjønnhet. Man kan se at det i en skjør tegning ligger en solid tanke.
Slik kan man si at formtegningsøvelsene er en skoleringvei for hånden, men enda viktigere, for tanken. Estetiske problemløsninger gir øvelse i generell problemløsning. Tanken øves til fleksibilitet og til å løse problemer innenfor en levende helhet. Nettopp slik som livet, det som man kan være medskapende i, men ikke kontrollere.
Foto: Henrik Thaulow
