Alle som har tilbrakt litt tid med barn vet hvor morsomt bæsj kan være. Jeg har sett en hel påkledningsseanse i garderoben kollapse i latter-krampe og gulvrulling bare ved ordet. BÆSJ.*ÆSJ! Og du skal være en ganske så herdet mellomtrinnselev om det ikke rykker litt i munnviken av det faktum at insektene har hjertet i rompa. Men jeg vil bringe alvoret inn i vitsen med et smil i hjernen og forsøke å se de store sammenhengene gjennom de bittesmå krypene.
Jeg begynner i den andre enden. Baksiden, eller kanskje heller vi skal si undersiden av den herlige sommerdagen. La oss vende blikket ned fra himmelen og mot bakken, der alt som er ferdig fordøyd og forkastet, dødt eller fortært ligger og venter. Og stinker. For mens de pollinerende insektenes naturgoder er et stoff som er lyst, lett og kan formidles gjennom velsmakende rekvisitter, finnes det andre bedrifter vi ikke ønsker å forestille oss verden foruten. En underverden i ordets rette forstand. Jeg vil skrive om insektene der nede. I mørket, i dritten.
Alf Prøysen laget lyrikk om tordivelen og fluas drama på ku-ruken.* Jeg lar meg inspirere, men dropper hosebånd og kjærlighetshistorien på kryss av arter og finner min egen vei inn i den dampende materien. La oss begynne med tordivelen. Den er i seg selv en av de virkelig vakre nedbryterne, iallfall som voksen bille. Seint på sommeren, når de har utgjort store deler av dietten til rovfuglene i skogen nær meg, kan jeg finne gulpeboller som ser ut som ovale diskokuler; så full av tordivelskjelett at de funkler i lilla og blått på stien. Uten at jeg skjønner hvorfor, har jeg plutselig begynt å nynne på Bee Gees-låter jeg trodde var fortrengt for lengst.
I levende live er den store, tunge billen som en diger landskilpadde i 80-talls aerobic-mote på skogbunnen. Langsomt karrer den seg av gårde på spadeføtter. Følehornene søker aktivt i været etter duften av elgmøkk, ruker, perler, eller mer korrekt; ekskrementer fra store planteetere. Når «skatten» er funnet blir den delt opp i passende stykker og etter hvert gravd dypt ned i jorda der det skal være mat-reservoar for egget som legges sammen med matpakken. Egget, som etter hvert klekkes til en herlig, tjukk hvit larve med myke valker og en umettelig appetitt på møkka. På norsk har vi dessverre ikke noe eget navn på slike billelarver. Ordet «larve» dekker alt fra de fargerike sommerfugllarvene til myggens ende-monterte ungeflokk under vannskorpa. På engelsk har de underjordiske, korpulente bille-larvene fått navnet «grub» (av å «grave» gml.eng/germ), og de har kraftige kjever som mumler i seg røtter, avføring og annet organisk materiale i jorda, alt ettersom hvilken art fra familien Scarabaeidae man snakker om.
Hele barndommen lever tordivel-grubben godt på ruke-rester og bryter møkka ned og blander næringsstoffene inn i jordsmonnet i skogbunnen. Den kommer ikke opp før den er ferdig forpuppet og klekket, som oppstått av ingenting. Å se en tordivel lette fra bakken er som å bevitne et lite under. Det er som om den tunge insekts-skilpadden plutselig overvinner gravitasjonskreftene. Skallet deler seg og de flortynne flyge-vingene bretter seg ut som utstudert origami i mykt og gjennomskinnelig rispapir. Sterke nok til å løfte hele den kompakte, tunge kroppen opp fra bakken, og opp i lufta. Det er vanskelig å ikke bli litt forelsket i livet da. Da er det lett å føle ærefrykt for skapningen som startet som et lite, hvitt egg i bæsj.
Fluelarver
Ærefrykt er det siste jeg føler for fluelarver. I hvertfall før jeg får tenkt meg om. Da jeg var liten, var de det ekleste jeg visste. Alltid så mange, så vrikkende og vrimlende, alltid i noe som utsondret dufter som utløste brekninger. Død og dritt. Det vi verken vil se, eller lukte. Sansene våre styrer oss unna fordi det faktisk er farlig for oss, her er det bakterier som kan skade oss. Avskyen er instinktiv, nedarvet fra tider da vi måtte leite etter maten og ta til takke med det vi fant eller nedla selv. Det er en mekanikk som fungerer som den skal, men når impulsene er overvunnet tar nysgjerrigheten over og man bøyer seg ned. Hva er det som er så frastøtende her? Er det ikke paradoksalt at de som faktisk bryter ned og gjør den verste drittjobben, bokstavelig talt, skal fremkalle størst vemmelse? Er det noen som fortjener takknemligheten er det jo nettopp disse acephale – hodeløse – livsformene. Tenk om vi måtte forholde oss til alt utbrukt organisk materiale selv; se det dynge seg opp og fylle innpusten med avgasser fra forråtnelsesprosessen i friluft. Jeg for min del har mer enn nok med å rydde brukte sokker over i skittentøykurven. Soveromsgulvet fungerer aldeles utmerket som midlertidig oppbevaring i mine øyne, til min kjæres neses fortvilelse. Om ikke ryddejobben insektene gjør blir lagt merke til og verdsatt, er betydningen av nedbrytingen som resirkulering av drit-viktige næringsstoffer et vesentlig gode vi ikke kan overse. Alt som vokser, og alt som spiser det-som-vokser, og alt som spiser de-som-spiser-det-som-vokser, nyter godt av denne sirkulasjonen. Det store livshjulet hadde helt klart snurret dårlig uten disse insektene og deres medsammensvorne. Derfor fortjener de oppmerksomhet på lik linje med humlen og sommerfuglen denne idylliske dagen.
Så nå, når kvelden endelig kommer, ser vi jammen santen jord og himmel møtes i det frøet fra en vellykket bestøving havner i molden, sammen med en godt fordøyd forhenværende markmus. Gumlende, gravende, kravlende, og surrende har bæsjens bespisere funnet veien inn til min respekt og fascinasjon. Og når jeg kommer hjem plukker jeg opp sokkene mine, – det er vel det minste jeg kan gjøre. Pirion!
Artig og interessant om viktige nedbrytere:
Fluer
er ekstremt tilpasningsdyktige og inneholder arter som pollinerer, parasitterer, er rovdyr, vegetarianere og nedbrytere. Et forskningsprosjekt fra Storbritannia fastslo at som en konsekvens av klimaendringer kan verdens populasjon av husfluer øke med 244 % innen 20801.
Fluelarver
er fantastiske spisemaskiner. Vi mennesker bruker dem også til å løse krimgåter og helbrede sår. Larvene har lysfølsomme celler langs kroppen og kan reagere på ulike lukter.
Tordivler
har ofte haikende midd på kroppen. De er ikke til skade for billen, men benytter seg av muligheten til å komme fra ruke til ruke raskt og luftig. Midden betaler for skyssen ved å spise mindre insekter som ellers ville forsynt seg av tordivelens matfat. Vi har fire arter tordivler i Norge.
Åtselgraveren
er en flott, svart bille med rødoransje striper. Den har supergod luktesans (luktesansen sitter i følehornene) og er en rask flyger. Den konkurrerer med spyfluer og starter derfor å grave under det døde dyret for å få det under bakken så fort som mulig.
Meitemark
Darwins siste bok og forskning handlet om meitemark. Han hadde meitemark i en blomsterpotte på arbeidsbordet og gjorde forsøk der han spilte musikk for marken og undersøkte i hvilken grad den gjorde bevisste vurderinger før den trakk vegetabilsk materiale ned i gangene sine.
Skrukketroll
er krepsdyr! De eneste av denne ordenen som har tilpasset seg livet på land og puster med gjeller. De er omsorgsfulle mødre som bærer avkommet med seg i rugepose under buken.
Anbefalte bøker:
«The secret life of flies» av Erika McAllister
«Naturens former» og «Livets myldrende mangfold» av Arild Hagen
«Insektenes planet», «På naturens skuldre» og «Insektenes hemmeligheter» av Anne Sverdrup-Thygeson
«The Earth moved» av Amy Steward
«Under ein stein» av Erna Osland
1 Predicting calyptrate fly population from the weather and probably consequences from climate change. Goulson, Derwent, Haneley, Dunn og Abloins 2005.
* bæsj = lort og ku-ruke = kokage
Sola skinner, himmelen er blå. De summende insektene fyller lufta med musikk fra vibrerende vingemuskulatur, og blomstene komplimenterer den sanselige ekstasen med søt nektarparfyme og fargesplæsjer. Apropos duft. Og splæsj … Vi kan ikke skrive om humor for barn uten å nevne bæsj (lort).
Meitemark og skrukketroll. Illustrasjoner av Monica Marcella.
