Det finnes to former for vurdering; elevene kan vurderes individuelt eller i forhold til en generell målsetting. Ved individuell vurdering blir hver elev vurdert ut fra sine forutsetninger. Læreren bevisstgjør elevens styrke og viser hvor hun kan øke innsatsen.
Vurderingen er formulert slik at eleven hverken blir knust eller hovmodig. I individuell vurdering er det ikke noe toppresultat, fordi det alltid vil finnes et forbedringspotensial.
Ved vurdering mot et generelt mål vil elevene sorteres ut fra lærerens og samfunnets forventninger. Disse er koblet til kompetansemålene, og den som innfrir alle, vil oppnå et toppresultat, mens den som oppnår få av dem, vil kunne føle seg som taper. Noen vet at de kunne gjort det bedre med økt innsats, mens andre ikke får det til uansett hvor mye de prøver. I en stor gruppe vil disse resultatene kunne fordele seg noen lunde etter en såkalt Gausskurve, mange på midten og noen få i begge ender. I en liten steinerskoleklasse kan det godt være mange i begge ender og noen få på midten.
I Steinerskolenes urtid var evalueringen primært individuell. Lærerens tilbakemelding skulle være et speil for elevene slik at de ble i stand til å se seg selv. Tilbakemeldingen skulle være en hjelp i den videre utviklingen.
På den tiden de norske Steinerskolene fikk godkjent et videregående trinn, var myndighetene preget av forsøksånd og humanisme. Alt foregikk i kjølvannet av 70-tallets tro på en mer menneskevennlig verden. Det fantes en egen vei inn til universitetet for elever uten karakterer, kalt vei 3. Steinerskoleelevenes vitnesbyrd måtte godkjennes av et eget immatrikuleringsutvalg. De ulike fakultetene og høyskolene vurderte så selv hvilke studier elevene kunne få innpass til.
Vitnesbyrdene kunne være av høyst ulik kvalitet, mange var fargerikt formulert, men ikke dermed sagt at de ga et godt bilde hverken av elev eller kompetanse. Gjennom forhandlinger ble man enig om å bruke vurderingsord som meget godt, godt og nokså godt om det faglige nivået, men utvalget så også på antall innleverte arbeider og gjorde en helhetsvurdering. Det holdt ikke med «meget god i matematikk», det måtte begrunnes. Noen opplevde disse vurderingsordene som styrende, men det var mulig å skrive vitnesbyrd som ga et godt bilde av eleven og hans faglige kvaliteter. Vitnesbyrdskriving ble en egen sjanger som krevde mye av læreren, men minst en gang i året møttes representanter fra skolene, leste hverandres vitnesbyrd og ga hverandre gode råd.
Ved opprettelsen av Samordna opptak, et felles opptak for alle universiteter og høyskoler, ble Immatrikuleringsutvalget nedlagt i 1996 og erstattet av Nasjonal komite for vurdering av Steinerskolevitnemål. Her var Øyvind Gjengaar sekretær, og etterhvert kom Oddbjørn Birkeland med som representant for Steinerskolene. Vitnesbyrdene ble fortsatt lest, men nå ble de delt i tre grupper. Dette var ment som rådgivende. Ansvaret lå fortsatt på det enkelte studiet. Men i praksis fulgte opptaksorganene disse rådene ganske blindt. Tidligere hadde lærestedene lest vitnesbyrdene i større eller mindre grad, og elever kom inn på relevante studier ut fra formuleringer i vitnesbyrdet, nå skjedde det i mindre grad.
Å ha en komite som leste alle vitnesbyrdene var selvsagt kostbart, og da Oslo By Steinerskole ble godkjent, ble dette systemet sprengt. Gruppeinndelingen var heller ikke rettferdig. De i øverste gruppe kunne velge ganske fritt, mens de nedre gruppene ikke alltid fikk et relevant tilbud. Mange steinerskoleelever opplevde at de ble vurdert strengere enn andre.
Etter lengre forhandlinger fikk de norske Steiner-
skolene lov til å karaktersette avsluttede fag på videregående. Det ble utarbeidet lister over hvilke fag elever kunne ta i offentlig skole for å forbedre sine karakterer eller for å ta opp fag. Det ble ikke mulig å ta opp fag i Steinerskolene. Ordningen med karaktersetting ble gjennomført av alle de videregående steinerskolene i 2006, først som en prøveordning, men nå som permanent.
Ved avslutningen av 3. videregående får elevene nå et karaktervitnemål med tallkarakterer.
Som en kvalitetssikring av karakterene gjennomfører Steinerskoleforbundet krysskontrollprøver for at elevene skal vurderes likt ut fra samme nivå. Eksterne sensorer på årsoppgaver og fordypningsoppgavene på Oslo By Steinerskole er også en kvalitetssikring.
Innvirkning på undervisningen
Som elev i en karakterskole opplevde jeg karakterene som intetsigende og ofte urettferdige. Noen lærere var strengere enn andre, spesielt i fag som norsk kunne variasjonene være ganske store. Men det uheldigste ved tallkarakterer er at man kan bli så fiksert på et tall at man glemmer hva man har lært. Hvis karaktersyken først har satt inn, kan den være vanskelig å få utryddet. Et motmiddel kan være underveisvurdering og selvvurdering. Det er viktig at læreren gir en fyldigst mulig tilbakemelding og ikke selv gripes av karaktermanien. På universiteter og høyskoler har elevene fra Steinerskolene ofte blitt fremhevet for sitt faglige engasjement og ikke et ensidig fokus på hva som må kunnes til eksamen. Hvis karakterene blir for dominerende i Steinerskolene, kan dette i verste fall forsvinne.
