Rommet og rombegrepet er noe som sjelden diskuteres, men gjerne tas for gitt i skolen. Innenfor pedagogikken vil jeg påstå at det er den blinde flekk. Før vi diskuterer innhold i det 21. århundrets pedagogikk, vil jeg derfor foreslå å diskutere rommet som den skal foregå innenfor. Hva slags læringsrom trenger egentlig barn i dagens og kommende tiårs oppvekstmiljø? Hvilke særlige utviklingsbehov har de kroppslig, sjelelig og intellektuelt? Ut fra behovene, hvilket læringsrom trenger vi å skape omkring barna i framtidens skole?
Jo færre relasjoner vi bringer inn, jo mindre forstyrrelser har vi til instrumentelt å styre hendelsene i rommet.
Hvor kom det fra, det tomme rommet?
Skolehistorien i Norge er egentlig ganske kort. De første skolene ved århundreskiftet var alle små skolestuer, hvor det ga mening å løfte barna ut av livet de var bundet inn i. Altså et tomt rom, som ga mulighet til å holde verden av oppgaver og virksomheter ute – ja, et frihetsrom fra dagliglivets arbeid og bindinger til sammenhenger man var vevet inn i fra morgen til kveld. Samfunnet har endret seg, oppveksten har blitt fratatt flate for flate av det som ga barn og unge en reell berøring med levd, sanselig, naturlig, konkret virkelighet.
Det eneste som står igjen etter de drøye 100 årene med skolehistorie, er hovedrammen – nemlig det relasjonsløse klasserommet. Stolene og pultene til å sitte, tavlen, kateteret, gangene, frikvarteret. Ca. 10.000 timer tilbringer barn fra 1.–10. klasse innenfor dette rommet – som altså var skapt for en helt annen brukergruppe av barn som hovedsakelig ikke satt stille, og som levde helt i en nærhet til livet, til stedet og til voksne i virksomhet.
Skolestuen var en meningsfull motpol til hverdagslivet, et fristed for tanke og refleksjon og en kilde til kunnskap om det som strakk seg ut over det nære og kjente.
På mange måter er klasserommet også et barn av vitenskapen, av Newtons relasjonsløse rom. Jo færre relasjoner vi bringer inn, jo mindre forstyrrelser har vi til instrumentelt å styre hendelsene i rommet. Det er med andre ord et samsvar mellom en instrumentell kunnskapsform og ideen om et klasserom, der man begynner med å fjerne relasjonene til alt annet enn lærerens egenbevegelser.
Hvordan kan kroppens og sansenes behov møtes?
Pulten er først og fremst skapt for hodet og tanken, ikke for sansene. Og klasserommet er skapt for møtet med læreren, ikke for møtet med verden. Neurobiologien har de siste årene kommet pedagogikken i møte ved med et grundig vitenskapelig belegg for at vi systematisk undervurderer sansenes betydning i hjernens utvikling (Fuchs 2012). Med utgangspunkt i nyere neuro-pedagogisk forskning omkring nevrologiske konsekvenser i den digitale tidsalder (Spitzer 2013), er det god grunn til å tenke gjennom læringsrom i det 21. århundre. Hvilke behov har kroppen og sansene i dagens oppvekstmiljø? Hva er det barn og unge trenger for å oppleve mening, forstå sammenhenger og få evne og vilje til å bry seg om og mestre utfordringer i sine nærmeste omgivelser? Hvilke arenaer kan vi tilby for å utvikle levende og sosial tenkning. Hvilke læringsarenaer kan fremtidens skole tilby for å møte disse utviklingsbehovene?
Hvordan kan sjelen vokse seg inn i verden?
Enhver skole, enten den ligger på landet eller i en by, har en kropp omkring seg som vi kaller stedet. Og det er i møtet med dette stedet, naturen og kulturen der, at møter og relasjoner til verden kan oppstå. Denne sanselige tumleplass som oppvekst før ubevisst var vevet inn i, får barn i dag i mindre grad anledning til å forbinde seg med. Kan skolen i dag bevisst ta denne oppgaven å gjøre oppvekst til et møte med omverden? Kan barn og unge gradvis, fra år til år, få nye relasjoner til det sted og landskap de er omgitt av? Kan de inviteres til å delta i det som omgir dem? Kan de, ettersom de vokser til, få oppleve å mestre, fornye og forme sine omgivelser? Er det mulig å begynne med de små klassene i det nære, og så utvide deltagelsesrommet i naturen og lokal kultur, kunst og industri? Er det mulig å ha et helhetlig mål om at den ytre verden (stedet) skal «indres» i løpet av et skoleløp?
Hvordan kan skolen utvikle lokale læreplaner i samspill med stedet og årstidene?
Den pedagogiske øvelsen vil bestå i først å fjerne rommet vi tar for gitt; den blinde flekk, klasserommet, og bygge «involveringsveier» i samspill med stedets arenaer og årstidene. Verktøyet for å lage lokale læreplaner på denne måten har i en årrekke vært utviklet ved Seksjon for læring og lærerutdanning (UMB), og kalles «omvendt læreplanarbeid». En tar ett skritt tilbake, før en tar to skritt fram: (1) Faget og fagplanene for årstrinnet legges til side, (2) lærerne som har ansvar for trinnet utvikler hvilke læringsarenaer de skal bruke gjennom høsten-vinteren-våren og hvilke virksomheter som meningsfullt kan knyttes til disse arenaene, (3) kompetansemål, kunnskapsmål og ferdighetsmål ’knyttes-så-opp-til, hentes-så-ut-av og føyes-inn-i’ dette stedlige og sanselige læringsløpet. Metoden har den fordelen at den kan anvendes uavhengig av ambisjonsnivå og uavhengig av hvor mange fag og faglærere som går sammen om horisontalt fagplansamarbeid. Den har siden 1996 blitt utprøvet gjennom lokale læreplanprosjekter ved en rekke skoler både i landlige og i urbane strøk (Krogh & Jolly 2012).
Oppsummert: Læringsrommet som vi tilskriver fremtidens barn å tilbringe sin oppvekst innenfor, kan ikke tillates å være som det er kun fordi det var sånn. Det bør inngå som en sentral del av den pedagogiske diskurs.
Referanser:
Fuchs, T. (2013) Das Gehirn: ein Beziehungsorgan. Eine phänomenologisch ökologische Konzeption. Kohlenhammer.
http://www.amazon.de/Das-Gehirn-Beziehungsorgan-phänomenologisch-ökologische-Konzeption/dp/3170192914
Krogh, E. & Jolly, L. (2012) Relationship-based experiential learning in practical outdoor tasks, 213-224. I: Learning for Sustainability in Times of Accelarating Change. Wals, A. & P.B. Corcoran (Ed.), Wageningen Academic Publishers.
http://www.wageningenacademic.com/_clientfiles/download/learn4-e_frontmatter.pdf
Spitzer, M. (2013). Digitale Demenz. Wie wir unsere Kinder um den Verstand bringen. Droemer.
Kan barn og unge gradvis, fra år til år, få nye relasjoner til det sted og landskap de er omgitt av?
