Det flyter en elv gjennom barnehagen, en elv med mange små sideelver, bekkefar, stryk og små, stille kulper. En elv av tid som strømmer forbi hver eneste dag, gjennom hvert eneste barn og hver eneste voksen. Å lede den er den store, pedagogiske oppgaven denne artikkelen tar for seg.
Tiden er kanskje det fenomenet som byr på flest erfaringer med motstridende opplevelser av en målbar størrelse. De gamle grekerne opererte med to ulike begreper for tid, kronos og kairos. Kronos, den målbare klokketiden vi snakker om til daglig som år, måneder, dager og minutter, gir et skinn av å flyte jevnt forbi oss, upåvirkelig og bestandig. Parallelt med denne flyter kairos, den personlige tiden, den som er fylt av levende, bølgende øyeblikk, langsomme stunder av kjedsomhet, travelhet, lykke eller glemsel. Øyeblikk vi kan gripe, stunder vi kan lengte tilbake til eller glemme. Det er slik tid; kairos, det siktes til i ordtaket carpe diem. Jeg kaller denne tiden personlig. Den oppleves subjektivt, kort eller lang, i ett med alle dine andre dager eller som lys og mørke i ditt liv. Den tiden er det bare du som kjenner.
Hvordan fungerer den kvantitative og den kvalitative tiden sammen i barnehagen, og hvilke muligheter og ansvar har barnehagen for å hjelpe barna til et stødig og sunt forhold til tiden i sine egne liv?
Barnehagen og det rytmiske ideal
En av pedagogens viktigste oppgaver, sier Steiner, er å lære barna å puste og å hjelpe det til en god nattesøvn. Med dette peker han på barnets behov for at de voksne tar ansvar for at barnet finner en sunn livsrytme, en trygg vei inn i tiden. At nettopp åndedrettet og søvnen står sentralt her, kan vi erkjenne også om vi betrakter våre egne liv. Vi gjenkjenner hvordan store anstrengelser påvirker pusten vår, og hvordan søvnforstyrrelser påvirker vårt velbefinnende.
Rytmer og gjentagelser skaper oversikt og forutsigbarhet for store og små. Planer, variasjoner og stabilitet er de voksnes ansvar, det samme er god tid til bevegelse, liv og spontanitet. Når en barnehagehverdag, med dags- uke- og årsrytme planlegges, er det mange hensyn å ta. I barnehagene gjelder en hel rekke styringsdokumenter; lovverk, retningslinjer, planer, vedtekter og mål. Alt dette skaper forventninger både innenfor og utenfor barnehagen på ulike nivå, fra myndigheter til ansatte, fra foreldre til barn. I tillegg kommer de lokale forhold. Barnehagerytmen skal ikke være lik overalt. Noe av det som kjennetegner den er likevel gjentagelsene, det som går igjen og blir gjenkjennbart fra dag til dag og fra år til år.
Å finne form og rytme frigjør kraft til utvikling. Forutsigbarhet gir trygghet på samme måte som kjent terreng og kjente forhold gjør det. Dette er ikke mindre gyldig for barn enn for voksne, den store forskjellen ligger i deres mulighet til å kjenne terreng og forhold. Med sine begrensninger både erfarings- og begrepsmessig, har de, som i alle livets forhold, ikke noen annen mulighet enn å overgi seg betingelsesløst i våre hender. Vi disponerer deres tid, deres aktivitetsmulighet og deres relasjoner. Det er i dette om-rådet en stor del av barnehagens pedagogiske oppgave befinner seg. Når barnet kjenner tillit til hverdagen sin; kjenner at den er oversiktlig både som sted; alt har sin plass – og som tid; alt har sin tid, kan det slippe seg fritt inn i leken, utfolde seg, undre seg og utvikle seg. Når deres indre forventning, kartet, stemmer med terrenget eller dagens gang, kan det forbinde seg med sin omgivelse og knytte sin egen rytme til barne-hagens rytme, en rytme som blir som en organisk del av barnets liv.
Det kan være en utfordring for de voksne å ikke legge for store planer. Det er imidlertid slik at dersom forventningene til planen, gjennomførbarheten og realismen i den ikke er troverdig, skaper den heller ustabile forhold med en påfølgende uforutsigbarhet og utrygghet, enn det motsatte. I arbeidet med å legge til rette for en god hverdag, blir det med andre ord sentralt å ta utgangspunkt i det enkle og sikre, samtidig som en gir gode rom for det som måtte oppstå, gode rom for en «plan B». Aller viktigst er det imidlertid at en skaper en rytme som «puster». Med det mener jeg en rytme med god tid til lek, til hvile og til spontanitet, at en vurderer hvilke muligheter og forutsetninger for fordypning og ro / lek og arbeid den gir, og at en undersøker om det finnes alternativer som puster bedre.
Hva er det vi må ta hensyn til?
I en barnehagehverdag er det alltid noen sikre elementer som krever planlegging og forankring til et tidspunkt på dagen. Det er elementer som følger døgnets og årstidens rytme, og det er elementer som følger barnegruppens rytme. Når er vi ute, når er vi inne, når spiser vi, når hører vi eventyr? At disse tingene har sin egen, faste kronologi som alle kjenner, blir en helt naturlig del av livet i barnehagen. En slik rytme kan det være ganske krevende å endre. Innenfor disse elementene, finnes imidlertid oaser av mindre fastlagte mønstre som både planer og mangel på planer kan ha en svært sterk innvirkning på. Rikelige åpne stunder der barna går fra og til med sin egen naturlige og impulsive veksling, er helt vesentlig i en steinerbarnehage. De åpne stundene blir som åpne rom av muligheter i barnets sinn, muligheter til lek.
En levende rytme er uten rigide klokkeslett. Rytmen er livet, ikke loven. Den må eie en romslighet der det er tid nok til de daglige, uforutsigbare hendelser. En barnehagerytme består ikke bare av de planlagte elementene som det er lett å sette ord på, men også av alt det som foregår i det stille, under overflaten. Hvordan de voksne fordeler seg og beveger seg i rommet påvirker dagens rytme. Hvordan de voksne bruker stemmen og hvilken aktivitet de utfører, påvirker den. Alt dette er momenter som også må gjennomtenkes, planlegges og reflekteres over i ettertid. Barna etterligner de voksne i sin lek. Det kan vi erfare ikke bare i hva de leker, men like mye i hvordan. Virket arbeidet som ble utført inspirerende og befordrende, eller virker det forstyrrende inn på barnas lek?
Stemningen i barnehagen er alltid de voksnes ansvar. Det kan oppleves som et tungt ansvar, nettopp fordi den voksnes egne livskrefter eller dagsform og bevegelsesmønster i øyeblikket tillegges så stor påvirkningskraft. Samtidig kan det være et gledefylt og berikende ansvar og gi inspirasjon i arbeidet. Overgangene kan utfordre de voksnes evne til å balansere mellom det å være rollemodell for barna og det å bruke autoritet. Signalet til at barna skal samle seg kan for eksempel være en improvisert fløytetone, der den som spiller forsiktig leder barnas bevegelsestempo og stemning med tonene. Det essensielle er ikke metoden, men holdningen, intensjonen. Barna kommer fordi de kjenner rytmen, de følger etter og etterligner den voksne lederens bevegelser og stemning.
Slik må den voksnes lederrolle tilpasses dagsløpet. Dette kan være en utfordring, særlig i overganger mellom frie og styrte aktiviteter. I slike stunder, kan den voksne kjenne på en hastesituasjon som får ham eller henne til å bevege seg, snakke og puste på en slik måte at atmosfæren i rommet endres. I slike stunder er det særlig tydelig at barna tar etter de voksne. Det oppstår en puls som bringer stress inn i rommet, og barna reagerer med å tre ut av den gode rytmen, gjemme seg, løpe og hoje eller gjøre akkurat det motsatte av det den voksne mente å initiere. Slike tilfeller har ikke sjelden en smitteeffekt til neste dag, og dagen deretter. Det kan virke som om de uheldige rytmene setter seg like fort som dem vi egentlig ønsker å skape, og de kan være vonde å legge om.
Tid som opplevelse
Om rammene er trygge, kan barnet erobre sin tid og sine øyeblikk på samme måte som det erobrer rommet. Dagens åpne stunder blir barnets eget tidsrom. I dette helt spesielle begrepet; tidsrom gjenfinner vi nettopp forståelsen av tid som en fjerde dimensjon. I det lille øyeblikket nå, kan så uendelig mye åpne seg for barnet om vi lar det stå åpent på barnets premisser, lar det være barnets eget, barnets kairos, dets gylne øyeblikk. Øyeblikk da tiden står stille. Og slike er det mange av for barnet, ja det ser nesten ut som det er flere jo yngre barnet er. Øyeblikk da kommunikasjon, empati, forståelse, undring og humor lyser frem og gjør dagen blid. Lyser frem og gir barnet eierskap til opplevelsen og tilhørighet til verden.
I tiden forandrer alt seg, det vet barnet, og om ikke vi også vet det, skaper vi en rigiditet som hindrer oss i å se det enkelte barn og den enkelte situasjon i hverdagen. Et hyggelig måltid der vi deltar på like linje i samtalen, maten er god og stemningen lett, varer akkurat passe lenge, men et måltid preget av at noen ikke liker det som kommer på bordet, noen stadig reiser seg eller noen er fort ferdig og må vente, varer uendelig lenge. En eventyrstund, barnehagesamling, eller ring fylt av kjente og kjære fortellinger, leker og sanger, går fort, en stund der den voksne er uengasjert og barna mister interessen, varer og varer. Å vente fem minutter er kjedelig, å leke en time er gøy.
Det er filosofert og skrevet mye om den kvalitative tidsopplevelsen, men som annet av ikke metrisk kvalitet, er det kun opplevelsen som kan forklare den. Likevel er det en side av det å være barnehagebarn som jeg tror kan sette oss inn på et viktig spor: Barnehagebarnet har enda ikke helt grep om seg selv som individ, det har enda ikke helt funnet feste i seg selv. Opplevelsen av å være en, å delta og bli sett, blir viktig. Barnegruppen er ikke en konstant helhet, men en dynamisk størrelse bestående av skiftende enkeltindivider. Selv om stabilitet er et mål, er labilitet også det; og vekst og endring uroer. I dagsløpet drives enkeltbarnet fremover. Når vi ser det, gir det anerkjennelse og en rolle i virksomheten som pågår, har det sin egen skjøre identitet å holde fast i og barnet opplever at det har medvirkning.
Erkjennelse av at barnet i barnehagealder utvikler seg gjennom etterligning som ikke bare omfatter voksne forbilders bevisste handlinger, men hele deres væremåte og vesen, krever stor oppmerksomhet fra pedagogen slik Steiner ser det. Hele atmosfæren i barnehagehverdagen preges av den holdningen den enkelte voksne bærer med seg til sine oppgaver. Dette blir barnets grunnleggende opplevelse av tid, en opplevelse som setter seg i ryggmargen. Vi kan som voksne gjenkjenne hvordan vår puls og hvor pust påvirkes av stress. Vi kan gjenkjenne fysisk ubehag i mageregionen, hodepine og trøtthet, muskel og skjelettplager som følge av langvarige stressperioder. Søvnforstyrrelser, glemsomhet og manglende konsentrasjon, dårlig balanse og svekket immunsystem blir også ofte knyttet til stress. Som voksne kan vi bøte på mye av dette med erkjennelse og ikke minst med justering av vår livssituasjon. Barnet har ingen mulighet til dette. Både erfaring, forståelse og styringsmulighet mangler. Samtidig er barnets fysiologi på et ganske annet plastisk og påvirkelig stadium. Ansvaret hviler på de voksne.
Tiden som rammefaktor
Jo mer forståelse og innsikt vi får for barnets etterligning og den voksnes tidspress, jo mer kan vi se at den onde sirkelen personalet kan oppleve, vil eskalere med barnets opplevelse og etterligning gjennom den voksnes aksept og tilpasning til samfunnets jagete tid. Hittil har jeg belyst tiden ut fra barnets behov og barnehagens indre liv som pedagogisk institusjon og arena for barns hverdag. La oss nå vende oppmerksomheten mot hva som forventes av de voksne i barnehagen. Hvilke krav har barnehagelærerne på seg? Hva forventes av fagarbeiderne og assistentene? Hvilke aktører, i og utenfor barnehagen legger føringer for hvor mye tid som er til rådighet? Hvilke alternativer og frihetsrom finnes det for den enkelte barnehage, avdeling, medarbeider og barn?
Et enkelt regnestykke viser at barnehagebarn kan oppholde seg i barnehagen opp mot to tredjedeler av årets dager. Barnehagepersonalet vil ha en uke mer ferie enn det barnas foreldre er pålagt å gi barna, og personalets ferier vil bare noen ganger falle sammen med barnas. Selv om en holder sykefravær, kurs og lignende utenfor, vil altså barna oppleve en god del dager i barnehagen uten hele den faste staben.
Hvis vi går over til å se på de enkelte dagene, vil tiden med hver av de voksne til stede i en barnehage med åpningstid på ni timer fordele seg omtrent slik: De voksne har vakter på syv og en halv time, en og en halv time kortere enn åpningstiden. Pedagogisk leder har dessuten fire timer uken til arbeid utenom avdeling. I tillegg kommer alle former for møtetid/samtaler og lignende – samt pauser. Totalt er pedagogisk leder til stede godt under to tredjedeler av dagen i snitt, mens øvrige ansatte er til stede knapt tre fjerdedeler av dagen.
Korona-situasjonen i vår ga oss noe som for de fleste var helt nye erfaringer: Med reduserte åpningstider, fikk barna ha de samme voksne til stede gjennom hele sin barnehagedag. Vi opplevde trygge barn som var mindre slitne etter en kortere dag enn ellers, en dag med et begrenset antall menneskemøter, en dag selv de minste fort kunne tilpasse seg. Til tross for mye praktisk arbeid, sterke føringer og engstelse knyttet til helseberedskap, melder mange barnehager at særlig erfaringene med en åpningstid som ikke er lenger enn de voksnes vakter, var en virkelighet vi så at tjente barna. Aller best fikk barna det når de voksnes arbeidstid også inkluderte litt tid i for/etterkant til forberedelse og avslutning av dagen. Når vi leser den eldste steinerbarnehagelitteraturen (f.eks. Gulle Brun), ser vi at dette at de voksne skal komme og gå i løpet barnas dag, virker utenkelig. Steinerbarnehagene var et tilbud tilpasset barnas behov.
Greier vi i dag å styre mot en barnehage som igjen setter barna først uten å tilsidesette foreldrenes samfunnsnyttige virke? Dette er spørsmål vi må våge å stille og arbeide videre med. Målet kan retorisk formes som et ønske om at barnehagehverdagens stemme stemmer inn som harmonisk, samspillende instrumenter i den komposisjonen som utgjør barnets hverdag, som er barnets liv. Vår oppgave er å skape en atmosfære for god tid. Jo mer vi tør å sette spørsmålstegn ved behovene for de ekstra oppgavene som legges på de voksne rundt barna, jo større mulighet får de til å utgjøre et kroppsliggjort tidslegeme for barna, et forbilde med et tempo og en puls som kan bringe dem inn i egne sunne prosesser.
Steinerbarnehageforbundet ønsker å utgi temahefter knyttet til ulike pedagogiske spørsmål. En liten forfattergruppe har engasjert seg i dette. Teksten over er et utdrag av et arbeid om barn og tid som er tenkt som tema i et slikt hefte.
Foto: Freddy Wike
