Vurderingskultur, samarbeid for læring

De sentrale spørsmålene lærerne må ha i bakhodet, er: Hvilken effekt har vurderingspraksisen på elevene? Hva er den pedagogiske verdien? Hva betyr vurdering for elevene og deres fremtid? Åpner det dører? Støtter det utvikling? Inspirerer det til læring i tillegg til, eller på tross av forutbestemte mål?

Som pedagoger vil vi at elevene på alle trinn skal være oppslukt av undervisningen. De skal føle at fagene angår dem, at de handler om selve livet, som noe de mestrer, som noe de kan glede seg over. Enhver vurdering vil innebære faren for å måtte distansere seg fra denne begeistringen over å lære. Det kan rette fokuset bort fra undervisningsstoffet og mot eleven selv: Er jeg bra nok? Synes læreren om meg? Er jeg mindre verdt enn mine medelever? Vurderingens ubestridte målsetning er å fremme, ikke hemme læring. Dette dilemmaet krever nennsom håndtering fra lærerne, og det krever at vurdering for læring blir en kultur som kan vokse frem på enhver skole i et felles arbeid med utveksling av erfaringer og gode ideer.

Hvorfor må vi vurdere?

Det er ingen på skolen som lærer så mye som læreren. Læreren må beherske fagstoffet og formidle det samtidig med en kontinuerlig og våken tilstedeværelse overfor den enkelte elev. Det fins mange tegn som kan fortelle læreren om en elev har falt av lasset, eller et metningspunkt er nådd. Fagstoffet skal porsjoneres ut, og det skal bearbeides før appetitten kan bli vekket til en ny porsjon. Ikke alle er like sultne på matematikk eller norsk, men læreren er likevel ansvarlig for at elevene får den rette faglige næring. Til syvende og sist er det eleven som tar til seg av det læreren byr frem; selve læringen er elevens egen virksomhet.

Vurdering er ikke bare tilbakemeldinger til elevene, det er også alle de tusen små inntrykkene som læreren tar til seg hver dag, og som former hvilken undervisning som gis, hvilke metoder som benyttes, hvor mye fagstoff som porsjon­eres ut, hvilke oppgaver elevene skal gjøre, hvilke individuelle tilpasninger som bør gjøres, og hvordan de kan iverksettes uten at det påkaller oppmerksomhet som kan virke hemmende på elevene det gjelder.

Hvis undervisningen skal føre til læring, må elevene selv få bearbeide stoffet selvstendig, og det krever oppgaver som kan utfordre uten å knekke dem. Tretti elever i klassen, og ingen er lik den andre. Læreren kan ikke nå frem til den enkelte elev uten å bygge en relasjon med dem alle, og det er undervisningsaktivitetene som er det viktigste møtepunktet. Læreren må hver dag kjenne etter hvor vellykket dagens beslutninger var, for å kunne finne en god vei videre og justere kursen deretter. En del av de vurdering­ene læreren gjør, formidles muntlig til elevene, men for det meste fører vurderingene til at lærerens egne aktiviteter justeres. Det er ikke mulig å skape gode læringsprosesser uten en kontinuerlig vurdering. Og det læreren vurderer aller mest, er seg selv og sitt arbeid.

Steinerskolenes visjon for vurdering

Rudolf Steiner ville grunnlegge en pedagogikk som tok sitt utgangspunkt i det enkelte barn. Et av våre slagord er «barnet er læreplanen» – et annet «oppdragelse til frihet». I dette spennet står læreren og skal forme en undervisning som skal bringe hvert barn fremover – i en utvikling av dets egne, iboende muligheter. Skal vi oppfylle dette, kan vi ikke vurdere elevene opp mot noen andre enn dem selv; det enkelte barn er sin egen målestokk. Og det fine med barn er at de utvikler seg hele tiden, så det er alltid mulig å vise dem at det går fremover. Og derfor er det også viktig at vi synliggjør all positiv utvikling, ikke bare den faglige. For det er jo ikke lærebøker vi skaper, men mennesker vi støtter på deres egen vei. Derfor sier vi så fint at: «Vurdering skal romme læreplanens dannelsesmål. Kvali­teter som ikke er målbare skal verdsettes og bli synlige i en underveisvurdering. Det må være åpenhet for elevens egen individuelle signatur slik det kommer til uttrykk i elevens handlinger, væremåter og kreativitet». Det kan for eksempel være individuelle bestrebelser uavhengig av oppnåelse, det vil si hva elevene gjør – ikke bare hva de sier. Dette gjenspeiler skolens verdier og pedagogiske kultur, det skaper en helhet rundt læringen og sier at vi er her i et lite samfunn som har flere mål enn faglig kunnskap.

Aldersadekvat vurdering

Vurdering er en integrert del av steinerpedagogikken. Derfor må også den synliggjøre utviklingstanken i steinerpedagogikken, og stadig utvikle nye former tilpasset elevenes modningsnivå og selvinnsikt. I tråd med denne tanken vil vi ikke dytte selvinnsikt og egenvurdering på elevene, men la dem utvikle dette gradvis og i møte med fagstoff, oppgaver og sosiale situasjoner. Når vi kaller det aldersadekvat, vil det si at vi gjør forskjell på en seksåring, en tiåring og en fjortenåring. Så møter de også vidt forskjellige utfordringer, både faglig og sosialt. Når seksåringene balanserer metervis bortover en stokk, roper vi «Heia!» og klapper og smiler. Og alle tar det til seg og føler seg store. Det er underveisvurdering som virker. Når tiåringene har delt klassen i to og sunget tostemt og klart å holde sine egne melodier og oppleve samklangen i rommet, kan lærerens bevegede ansikts­uttrykk og utbrudd som «Vidunderlig» være underveisvurdering så god som noen. Sannsynligvis er det en håndfull elever som har vært trygge og toneangivende i det å lede de to gruppene. I blikket fra læreren finner de den anerkjennelsen de fortjener, uten at de trenger å bli fremhevet spesielt. I mange slike situasjoner ville det virke mot sin hensikt å gi vurdering direkte til den enkelte elev. Store deler av skolehverdagen i steinerskolen er preget av slike situasjoner.

Men det kommer en tid der elevene føler et større behov for å få individuelle tilbakemeld­inger. Når fjortenåringene får tilbake arbeids­bøkene sine, forventer de en tilbakemelding som viser at læreren har sett dem, kan peke på hvordan de har forbedret noe fra tidligere, at de har prestert noe som kan anerkjennes. Det er ut fra denne tanken at årsvurderingen stiles til foreldrene de første seks-syv årene, og direkte til eleven deretter.

Karakterfri skole

Steinerskolen har en lang tradisjon for mange formelle og uformelle underveisvurderinger i alle sine teoretiske, praktiske og kunstneriske fag, som gir elevene varierte og gode muligheter for å både å utvikle seg og få vise hva de mestrer. Å kunne lære av feil i trygge omgivelser, er en del av læringsprosessene. Samtidig er tydelige og realistiske forventninger til elevene viktig for deres motivasjon, og læringsaktivitetene bør være preget av utfordringer og driv. Vurderingsdokumentasjonen som elevene får underveis, gir et godt grunnlag til å kommunisere til elever og foresatte hvor de står faglig og hva de kan gjøre for å utvikle seg videre.

Det gjelder å legge vekt på en inspirerende undervisning, og ikke operere med kunstige «trusler» om dårlige karakterer. Derfor må vi være takknemlig for at steinerskolens grunnskole er karakterfri. Men med det stilles det krav til kvaliteten på både muntlige og skriftlige tilbakemeldinger. Elevene skal ha beskrivende tilbakemeldinger som gir uttrykk for deres kompetanse og som viser retning i lærings­arbeidet. I steinerskolen velger vi å levere skriftlige tilbakemeldinger som søker å tegne et bilde av «hele barnets» utvikling, ikke bare «elevens». Kompetansmålene må inngå som en naturlig del av undervisningen, men de får ikke styre som detaljkunnskap uten sammenheng. For faglig utvikling er jo bare én side av den menneskelige utvikling, og de går som regel hånd i hånd!

Trenger vi karakterer for å gi en god tilbakemeld­ing? En felles standard her vil sannsynligvis virke mer hemmende enn fremmende på fremstillingen. Men jo lenger opp vi kommer i skole­løpet, jo større og mer detaljert blir fagene, og vurderingen må da i større grad dreie seg om det.

Avgangsvitnemålet i 10. klasse er et eksempel der det er behov for å bruke en felles standard med et felles vurderingsspråk for dokumenter som skal brukes til videre skolegang.

Mot en felles vurderingskultur i steinerskolene

Steinerskolene arbeider kontinuerlig med å forbedre og videreutvikle sin vurderingskultur. I forbindelse med de nye læreplanene som tas i bruk denne høsten, pågår et felles arbeid med videreutvikling av vår vurderingskultur. Det er tre viktige sider ved vurdering som krever pedagogisk fordypning:

For det første, lærerens evne til å observere og vurdere den enkelte elevs faglige utvikling, klassens læringsmiljø, sin egen undervisning og sine behov for å forbedre egne ferdigheter. Her har Rudolf Steiner gitt mange gode innspill til lærerens selvskolering, og i vår tid har temaet også vært adressert i både skoledebatt og bøker. Men læreren må ikke stå helt alene med å utvikle slike ferdigheter, de må også dyrkes i fellesskap.

For det andre må læreren beherske et stort register av former for muntlige og skriftlige tilbakemelding, både til elever og foreldre. Det er ikke nok å vite om dem, de må trenes på – som et profesjonelt anliggende for et kollegialt samarbeid, også på tvers av skole.

For det tredje ligger det en – oftest uuttalt – intensjon med vurderingen, i alt fra de daglige, muntlige tilbakemeldingene til de årlige uttalelsene; hva ønsker lærerne å oppnå med det de formidler? Innimellom trenger de å løfte blikket og ha den gode kollegiale samtalen om hvorfor de gjør det de gjør slik at blikket for intensjonene og visjonene med å drive skole ikke drukner i detaljene.

På den enkelte skole avholdes det kollegiemøter i mange former. En del av dette arbeidet skal fordype og videreutvikle pedagogikken, med vurderingsformer som naturlig del. Det er som regel skolens pedagogiske ledelse som bistår lærerne i deres arbeid med vurdering. Skole­leder har det øverste ansvar og må arbeide innenfor et forsvarlig system som kvalitetssikrer at nødvendig vurdering blir gitt.

Gjennom årene har steinerskolene i Norge utarbeidet felles dokumenter for godt samarbeid og god utøvelse av steinerpedagogikk. Her er et utdrag fra steinerskolens eget grunnlagsdokument om vurdering:

«God praksis oppstår når selvreflekterende og profesjonelle lærere vurderer sin egen undervisning med tanke på elevens utbytte og utvikling. Dette krever samtidig at lærerne deler egne erfaringer og åpner opp klasserommet for kolleger, får ideer av hverandre, gir hverandre tilbakemeldinger og deler sin egenevaluering med kollegaer jevnlig. På denne måten kan individuelle erkjennelser prøves ut kollegialt, for så å virke tilbake i klasserommet. Dette er en forutsetning for god vurderingspraksis på skolen. Da kan man sammen skape en god vurderingskultur. Hvis dette gjøres effektivt og åpent, da kan man snakke om skolen som en læringsarena.»

Hele grunnlagsdokumentet for vurdering kan du lese på steinerskolenes hjemmeside: steinerskolen.no

Foto: Freddy Wike