Ett av mine sterke minner fra tidlig ungdomstid – er en vinterkveld da minsøster og jeg tok en skitur i skogen og gikk oss bort. Det hadde falt mye sne, ble overskyet, etterhvert stummende mørkt, og plutselig ble det klart; vi var på villspor og ble redde. Men så begynte vi nærmest samtidig å synge den sangen alle lærte på skolen i min barndom: «Alltid freidig når du går». Angsten forduftet – og med tostemt sang holdt vi motet oppe til vi til slutt, svært sent, kom velberget hjem.
Illustrasjon av Kai Fjell, fra sangboken «Følgesvenner».
Musikken tiltaler oss på en særlig måte og kan bevege og løfte unge som gamle. Dette aspektet ved å synge er behandlet i boken «Sang og velvære» av Anne H. Balsnes1, og hun avslutter med å si at «sang er en unik aktivitet som har betydning for hele mennesket, på alle plan, og i forhold til mening og sammenheng i livet.» Det siste, musikkens meningsskapende element, er verdt å merke seg i arbeidet med sang og korsang på ungdomstrinnet.
I steinerskolen inngår sang som en integrert del av arbeidet med fagene etter hvert som disse trer frem, zoologi, botanikk, historie og geografi. Å synge sanger med tilknytning til fortellingene og faget det undervises i, er en erfaring som på alle alderstrinn kan utvide opplevelsen av undervisningsstoffet. Greske sanger om hav og stjerner, lengsel og seilas, vil kunne berike fortellingen om Odyssevs reise hjem fra Troya og fungere som en åpning inn til gresk mytologi og historie. Tilsvarende gir det mening å fortelle om bakgrunnen for musikksjangeren Negro Spirituals og å synge noen av disse sangene i sammenheng med historieundervisningen på ungdomstrinnet, om verdenshandelen og koloniseringen, med utviklingen av slaveriet i USA.
Sang i tilknytning til allmennfagene inngår i steinerskolens grunnleggende idé om å gjennomtrenge undervisningen med et kunstnerisk element, for på denne måten å aktivere hele mennesket og la tanke, følelse og vilje forbindes i læreprosessen.
Å bli grepet og begripe
Mens dette lett lar seg gjøre på barnetrinnet, kommer det nye utfordringer på ungdomstrinnet. «Kampsonen utvides» kan i en viss forstand være en god overskrift for sang og musikkfaget i disse årene, så sant det ikke dreier seg om gitar- og bandundervisningen, som på de fleste skoler er etablert praksis på dette trinnet og som alltid blir møtt med begeistring. Med sang som en integrert del av undervisningen i hovedfag kan det stille seg annerledes. Av og til råder den holdningen at sangen «stjeler» tid fra det egentlige faget. Om man i 8. klasse vil synge renessansesanger med to, tre og opptil fire stemmer, krever det gjerne en større innsats av musikklæreren enn i tidligere år å få gehør hos klassens lærer for at daglige sangstunder er en berikelse for historiefaget, god tidsbruk, meningsfullt og givende for elevene.
I tillegg til kampen om tiden kommer det nye at sangen utvides fra korsang med like stemmer til korsang med dype mannsstemmer og lyse kvinnestemmer, med den utfordringen det er å få guttene til å synge seg gjennom stemmeskiftet og å finne repertoar som er forenlig med deres begrensede register. Samtidig gir dette helt nye muligheter for å fremføre all verdens kormusikk og synge perler som ellers ville forblitt skjulte skatter for flertallet av elevene. Så hvorfor synger vi oss gjennom de siste skoleårene – hva kan det bevirke?
Fra puberteten og fremover trer elevene frem på en ny måte – som tenkende individer, med en voksende mulighet til å ta valg og fatte beslutninger på et selvstendig grunnlag. Samtidig er det mye i ungdomskulturen som virker i motsatt retning – mot det å ikke tørre å verdsette seg selv, å ikke stole på egne vurderinger og å følge strømmen fremfor å ta egne valg.
Steiner kaller kjønnsmodningen for å bli jordmoden. Den unge blir med puberteten forbundet med verden på en ny måte, gjennom en sterkere medfølelse og medopplevelse, og gjennom sin tenkning. Å lytte til musikk så vel som å utøve musikk er en form for deltagende tenkning, skriver Peder Chr. Kjerschow i boken Tenkningen som deltagelse2 og refererer den franske filosofen Bergson som fremhever at musikken krever en bevissthet, en erindring av et toneløp: «Bare i bevisstheten overlever det forgangne i nuet.» Musikken fordrer at bevisstheten er lyttende tilstede, en med-musiserende deltager. Vår bevissthet erindrer det som har vært, og skaper samtidig forventningen om det som skal komme.
Også Steiner knytter det musikalske til det spesifikt menneskelige som er forbundet med vår bevissthet, det dypest menneskelige som han kaller menneskets jeg. Vårt jeg, dette usynlige som bestemmer oss som menneske, er forbundet med det skapende, den skapende kraft vi benytter oss av og som tenkingen beror på. Musikken når inn til hver og en av oss i det den berører dette dypeste i oss, sier Steiner. Akkurat dette at musikken når frem til den ubegavede som den begavede, og ved dette virker på oss og beveger oss, er en veletablert sannhet.
En livgivende kraft
På ungdomstrinnet og i videregående er det særlig i korsangen at alle elevene er musikalsk utøvende. Men det å synge har den effekt at elevenes ører åpner seg også for annen musikk, ørene «vokser» slik alle sanser utvikles gjennom aktiv bruk. Elevene oppøver evnen til å lytte, en forutsetning for å kunne hengi seg til, la seg henføre og bli grepet av musikken. Hvilket kan gjøre godt i kritiske ungdomsår. For det følger en avstand til verden med det å vokse seg inn i de voksnes rekker. Musikkopplevelsen kan bidra til at denne avstanden mellom en selv og verden overvinnes. Både for den som er aktiv utøver og den som er aktiv lytter, kan musikken gi en opplevelse av sammenheng og mening.
Dette blir bekreftet i undersøkelser der unge og voksne korsangere er blitt bedt om å svare på spørsmålet om hvilken betydning korsangen har for dem personlig. Anne Haugland Balsnes refererer denne forskningen og sammenfatter svarene slik: Musikken gir en opplevelse av tilhørighet og mening. Det å synge og stå midt i tonebruset erfares som å bli løftet ut av det trivielle, inn i noe stort, få glimt av noe vakkert som beveger, som gjør godt for sjelen og som gir en opplevelse av personlig overskridelse.
Steiner sier noe av det samme, formulert med ord knyttet til hans forståelse av verden. Han relaterer den jordiske musikken til sfærenes musikk, slik Platon også gjør, og kaller den jordiske musikken, den for mennesket hørbare musikken, en avglans av en overjordisk musikk i den åndelige verden, en verden som vi med vårt jeg er forbundet med. Musikken taler til sjelen på bakgrunn av dette særlige slektskapet, ifølge Steiner:
«Fra musikken klinger de hjemligste klanger inn i sjelen. Fra dens opprinnelige hjemstavn toner musikkens klanger over til oss og taler trøstende og oppløftende til oss i bølgende melodier og harmonier.»3 Derfor kan musikken stilne gråt, lindre smerte, holde angsten på avstand og bevege oss. Den er, i Selma Lagerløvs dikterspråk «vägen mellan himmel och jord».
Uavhengig av tro og livssyn er det dekning for å si at musikken har en livgivende og forvandlende kraft, hvilket er en grunn for at vi i steinerskolen i de skjellsettende ungdomsårene satser på musikken, og setter vår lit til den. Mon tro om det ikke er noe av dette som en tidligere Steinerskoleelev synes å ha erfart. Han uttrykker det, men i andre ordelag, da han i et intervju4 for noen år tilbake fortalte om hvordan han i ungdomsårene, i møte med sang og musikk, gradvis fant seg selv og frigjorde seg fra et stigmatisert og nedbrytende selvbilde.
Å gripe seg selv
I intervjuet forteller han om barne- og ungdomsår med skilte foreldre og en far som lenge var ute av bildet, han hadde derfor ikke en rollefigur å speile seg i under oppveksten. Men han fant venner som var i en lignende situasjon som ham selv, og de ble hverandres «fedre» på godt og vondt. Det var en småkriminell gjeng, og han selv skulle bli den klassiske «drug dealer», men ble raskt arrestert. På glattcelle en lang natt og morgen, fikk han tenkt seg om og kom til at det han var i gang med kanskje ikke var helt bra. Etter denne hendelsen bestemte familien at han skulle begynne på steinerskolen. Først tenkte han «Nei», hva som helst, bare ikke steinerskolen. Men det ble til det beste, i følge ham. Der lærte han ting han ikke hadde lært på vanlig skole og ble veldig fascinert. Han hadde alltid elsket musikk, lærerne så det, og utfordret ham til å være seg selv. Så skulle skolen sette opp «Tryllefløyten», og han fikk hovedrollen som Tamino. Det utfordret hans syn på seg selv. Han hadde sett på seg selv som en tøff, svart mann og gått inn i destruktive roller. Å være en svart mann er ikke en destruktiv rolle i seg selv, fortalte han, men det er mange bilder som blir destruktive for svarte menn, og det bildet søkte han. Da han plutselig sang Tamino, tenkte han, han kunne være seg selv. Han begynte å søke en vei mot seg selv, og ble fri fra et stigma: «Det gjorde steinerskolen med meg på en sterk måte.»
Å bli grepet av musikken og gripe seg selv – slik kan det oppsummeres i komprimert form, en visjon for musikkundervisningen på ungdomstrinnet.
Men intervjuet tydeliggjør også noe annet vesentlig. Musikken på steinerskolen bæres – og kan få en betydning for enkeltelever, slik denne tidligere eleven ga uttrykk for – når musikken ikke bare er et anliggende for klassefellesskapet, men synligjøres, bæres av, og gis betydning i det store skolefellesskapet gjennom årets mange samlinger: månedsfester, årstidsfester, sirkus, konserter med strykeorkester og korps, afrikanske trommer og dans, gitarspill, skuespill, og år om annet store satsninger som Tryllefløyten, West side Story eller Purcells «Fairy Queen», prosjekter som trekker veksler på hele musikklivet ved skolen, både det som skjer i og utenfor skoletiden. Disse store prosjektene blir mulige i den grad skolen evner å la musikken gjennomstrømme årets ritualer og feiringer, der skolefellesskapet får et uttrykk i musikk, enten det er muntert og burleskt som på sirkuset eller mer høytidsstemt, som i seremonien for elever og foreldre første og siste skoledag.
Komponisten Béla Bartóks opplevde sangen og musikken som en formende og gledes-skapende kraft i livet i de førmoderne ungarske landsbyene for hundre år siden, slik dette er beskrevet i artikkelen «Sangen som hjemsted» (nr. 3-2016). Ett år før Bartók døde, i 19445, skriver han at han ser tilbake på dagene og månedene han tilbrakte der ute, som de lykkeligste i sitt liv, men minnene fyller ham også med et sterkt vemod, da «dette kunstneriske aspektet ved landsbylivet er dømt til undergang. Og når det først er blitt borte, vil det aldri blomstre igjen, og intet lignende vil noen gang kunne erstatte det.» Bartóks erindringer og tilbakeblikk kan tjene som en inspirasjon for oss i steinerskolen, til det å integrere arbeid og kunst og skape en musisk kultur for barn, unge og voksne i dag; og med kunstfagene, musikken og sangen spesielt, å utforske hva vi kan utvikle og få til å blomstre i det jordsmonnet som er vår moderne tid.
Noter
1) Anne Balsnes Haugland 2010. Sang og velvære: En kartlegging av eksisterende forskning om sangens effekter.
Norsk Visearkiv, Oslo
2) Peder Christian Kjerschow 1993. Tenkningen som deltagelse. Musikken som utfordring for tenkningens
selvforståelse. Solum forlag
3) Rudolf Steiner 1989. Det musikalskes væsen og toneoplevelsen i mennesket. Forlaget Jupiter, Odense
4) https://tv.nrk.no/serie/lindmo/MUHU16000116/16-01-2016#t=26m46s
5) Béla Bartók 1976. Essays. Faber & Faber, London
Illustrasjonene er hentet fra sangboken «Følgesvenner», Olifant forlag.
