«Kari vil ha mat», «Per vil drikke». Slik omtaler de små barna seg selv. De ser liksom seg selv fra periferien og inn mot en kjerne som de observerer som seg selv. Etter treårsalderen snur dette verdensbildet, og de oppfatter seg selv som kjernen, og verden der ute. «Jeg vil ha mat», «Jeg vil ha drikke». Dette er et kjempesteg i selvbevissthet. Det er bare kongen som bevarer denne 3. personstiltalen hele livet ut: «Vi, – Kong Harald».
Hva betyr det egentlig? Hva er det som rører seg der inne som vil frem? Mens steinerskolenes fagplan er ordnet etter 7-årsperioder, så kan vi se at barnets identitetsutvikling, «Jeg-et», har en 3-års rytme. Vi kjenner noen typiske endringer: trassalderen ved treårsalder, kongen på haugen i leken til seksåringen, niåringens mer stillferdige indre oppgjør. Mens en syv- eller åtteåring forteller så tunga ramler ut om hva som har skjedd på skolen, er niåringen ofte mer taus: «ingenting» kan være svaret på de fleste spørsmål i en periode. Et indre rom har oppstått som man i mindre grad deler med verden. Dette varierer fra barn til barn, men som lærer har jeg sett en tydelig tendens.
Og jeg-fasene går videre: Tolvåringens oppvåkning til naturbetraktning og sannhetssøken i naturfagene, femtenåringene i puberteten og deres heftige jeg-du-vi relasjoner. Ofte med gråt og tenners gnissel. Attenåringen som sitter med førerkortet i hånda og stolt mestrer familiens bilklenodium; «Jeg kan!». 18 åringens stolthet da han puttet sin første stemmeseddel i urna; «Jeg bestemmer!» Før 1946 var det 21 års aldersgrense.
Det fortsetter vel hele livet gjennom, gjør det ikke? 24-27-30-33 … Noen kaller det kriser. Jeg foretrekker å kalle det muligheter til forandring. Eller kanskje forvandling?
Det er bare en ting som kan hemme denne Jeg-utviklingen: mangel på motstand. Den forutsetter at du møter noe, en livsmotstand, en venn eller en uvenn som speiler deg, en vanskelig oppgave du må mestre. Et veivalg kanskje? Noen ganger også sykdom og farer. Alle disse forvandlingene gjennom livet krever at du møter noe som du må bryne deg på.
Det finnes ikke et lys uten at du kjenner mørke,
det finnes ikke godt hvis ikke noe er ondt,
det finnes ikke glede hvis du ikke vet hva sorg er.
Moses hadde følgende spørsmål til Vårherre før han brakte steintavlene med de 10 bud til menneskene: «Hvem er du?!» Vårherre må ha smilt litt i skjegget da han kryptisk svarte: «Jeg er – Jeg Er-». Moses spekulerte nok der han vandret ned liene og skottet på sin tunge bør; steintavlene.
Så oppdager han det! DU skal … DU skal ikke… Budene begynner med et DU. Verden forvandlet seg plutselig. Fra den gamle gabrielske formen der blodsbåndene betydde alt. Du var en finger på familiens store hånd! Og så plutselig: Du er hele hånda! De andre også! Sin egen hånd! Du kan kanskje si ånd.
Hvert enkelt menneske var ansvarliggjort. «Du skal ikke drepe». Blodhevnen sa det motsatte: Du skal drepe. For oss. For familien. Dette var Vårherres kryptiske svar: Hvert menneske står på seg selv. Du er ansvarlig for det du gjør.
Men dette må utvikles. De minste blant oss kan ikke ansvarliggjøres, og ikke de som er gamle og demente heller. Jeg-et må være til stede. I det nye testamentet, sier Kristus dette gåtefulle «Jeg Er» syv ganger på forskjellige steder i evangeliene.
Og hvordan får vi dette «Jeg Er» på plass da? Det er hovedpoenget med denne lille artikkelen. I avisen i dag leste jeg at noe av det viktigste du kan lære ditt barn, er å mestre behovsutsettelse. Det er en viktig Jeg-øvelse. «Vent litt». «Spar litt til i morgen». «Du kan få først, jeg venter». «Ditt behov er større enn mitt».
Det finnes mange feller som hindrer dette. Treåringen som skriker seg til godteri på butikken, og den voksne som kjøper seg fri for å ikke skjemme seg ut. Tenåringen som sturer seg til Iphone fordi «Alle andre i klassen …» Barna som får nettbrett og mobiler slengt etter seg av velmenende foresatte og tekno-pedagoger. Vi kjøper oss litt voksentid, når barna får stupe inn i sosiale media og spill. Et delvis underholdende univers, men også fullt av sosiale utfordringer og rangering. «Jeg ble ditsja» sier de fortvilt når de er kastet ut av en gruppe. Identiteten din rakner, du blir usynliggjort.
Men også vi voksne: – Ser vi til side når vi går forbi han som ligger døddrukken på fortauet i kulden? De mange små hvite løgnene vi lager for oss selv, for å ikke bli stilt overfor ubehagelige valg. Alle disse eksemplene kjenner vi i mer eller mindre grad. Og det er ikke lett å være et jeg ovenfor andre. Hvordan kan vi så styrke Jeg-et? Den indre gode kjernen i mennesket?
Jeg har erfart en annen måte som ser ut til å gi resultater. Mestring. Håndens mestring.
I boken «The Hand» av Frank Wilson (Wilson 1998), viser han hvordan det er hånden og ikke hjernen som er evolusjonens motor. Hvordan hjernen er reaktiv og differensieres og blir funk sjonell når hånden gjør motoriske fremskritt. Han sier også at skal vi oppdra barn, må vi ta hensyn til dette og gi barnet utfordring og sanseerfaringer i lemmer og kropp. Ikke bare hodet. Hodet og klokskap vokser, og du blir dyktig om du som barn er blitt aktivisert og oppdratt gjennom lek og mestring i kropp og lemmer.
På min skole, Momo Waldorfskole, tar vi dette steget helt og fullt. Håndverkspedagogikk kaller vi det. Elevene får smi, sy, strikke, tove, sløyde, klatre, svømme, daglige gåturer, bake og lage mat, pløye, harve, så og høste. De får klippe sau, mate høner, hogge ved, lage gjerder, kjøre traktor, for-høster osv. listen er uendelig av aktiviteter vi kan gjøre med elever.
De lærer seg klokka, å lese og skrive, historie, fysikk, engelsk og matte. Alt det man lærer i en vanlig skole, men tilpasset hver enkelt elev sine evner og muligheter. De får utdrag av steinerskolenes fagplan ut fra sin individuelle opplæringsplan.
Elevene våre har ofte opplevd taperidentiteten: Du fikk ikke til å lese, eller skrive, eller regne. Du klarte ikke progresjonen og testene. Du ble undersøkt og funnet for … -dyslektisk, urolig, ukonsentrert, deprimert. Du fikk farlig lav livslyst, et dårlig selvbilde. Du ble sint eller lei deg. Du ville ikke på skolen, du gråt og nektet. I flere år.
Lærerne og spesialpedagogene sa «Det skal nok gå bra!» Men det gjorde det ikke. Du fikk bare enere og toere helt til du nektet å være med på prøver. Og kanskje sluttet du helt på skolen før noen spurte: finnes det et alternativ?
Så kom de til Momo. Der blir de sendt hjem med skatter i hånda. Selvlaget. Sydd, smidd, bakt eller tegnet, skrevet, eller utregnet. «Jeg Kan» sa de, og sammenlignet seg ikke så mye med sidemannen, men med det de ikke hadde klart før. Og de skrøt av han som hadde laget noe finere enn dem selv og sa at slik vil «Jeg» også lage.
Det høres litt for idealistisk og urealistisk ut det jeg beskriver, men som lærer har jeg opplevd det. Ikke alltid. Noen ganger har vi ikke lykkes. Men svært ofte har vi klart det: å bygge en ny identitet hos eleven: «Skit i dysleksi og matte for JEG er den flinkeste i smia», eller på symaskina, eller til å lage mat. Du bygger identitet på det du er god på, og du trenger ikke være god i alt. Du må finne din styrke. Du klarte til og med grunnleggende ferdigheter i norsk og matte når selvbildet var kommet på plass.
Slik kan et nytt «Jeg» bygges. Vi kaller det håndverkspedagogikk. Vi bygger Jeg-et, vi bygger Du-et, og slik oppstår Vi-et. Og til slutt har Jeg-Det relasjonen oppstått, det viktigste i dette: Din relasjon til redskapet, emnet, ferdigheten, yrket og livsoppgaven din.
Jeg får det kanskje til å høres lett ut? Det er vanskelig! Du må som lærer kanskje kvitte deg med noen kjepphester. Redefinere de læringsmålene du er «programmert» til å følge, fukte fingeren i munnen og finne ut hvor elevens vind blåser. Det er dit du skal. Du må våge å finne de nye veiene sammen med eleven. Og min erfaring er at veien kan åpenbare seg gjennom hånden og håndens arbeid.
Vår skole har tre betongsøyler ute i hagen. Den ene står for at vi skal være en ekte Steinerskole, følge tradisjonen og holde i hevd det som har fungert godt i de 100 år som vi har eksistert som skoleslag.
Den andre står for at vi skal være i pakt med tiden. Forskningsrettet og åpen for ny kunnskap som tiden byr på. Helst i forkant av forskningen. Vi samarbeider med flere høyskoler og universiteter.
Den tredje søylen er ikke minst viktig: Vi skal være erfaringsbasert. Vi skal ta utgangspunkt i at vi som arbeider der, kommer med egne genuine livserfaringer og kunnskaper. Vi skal ha lov til å utfolde disse i skolen. Det er lærerens frihet. Undervisningskunst.
Læreren er en kunstner sa Rudolf Steiner og skrev boken alle bør lese: «Kunsten å undervise».
Momo Waldorfskole
– en Steinerskole for elever med behov for en alternativ og praktisk skolehverdag, grunnskole og videregående trinn. Skolen ligger på Heimdal.
