Tillit og undring

Kunnskap og faktaopplysninger er viktig for at vi skal forstå verden og menneskeheten, både historisk sett og i slik den er i dag. Det utelukker ikke at barnet i første omgang trenger både undring og tillit til verden og sine omsorgspersoner før de skal belæres med all verdens kunnskap og fakta. Tilknytning til nære omsorgspersoner i de første årene er ikke bare viktig for at barnet skal føle seg trygg, men også for barnets utvikling.

Små barn er små forskere som vil finne ut av ting selv. De første årene har de mer enn nok med å utforske sin egen kropp, hva den kan brukes til og så sin omgivelse som etter hvert vil utvide seg, til det trenger de voksne de har tillit til og som kan undre seg og vise interesse sammen med barnet. Kanskje er ordene «tillit og undring» viktigere og kanskje enda mer aktuelle i dag hvor den digitale verden bare gir oss flere og flere muligheter til å løse alle «problemer» og gi oss svar på spørsmål vi har, med et tastetrykk.

Det er ikke noe nytt fenomen at vi er forbilder for våre barn, det har vi visst lenge. Det er et stort ansvar og det skal det være, selv om det ikke alltid er like lett. Det vi gjør, sier og tenker vil påvirke barnets adferd og legge grunnlaget for hvordan de vil utvikle seg på alle områder; fysisk, sosialt og mentalt.

Men hva om vi snur på det og sier at det er barnet som er forbildet for oss voksne. Kan vi lære noe av barnet som vi har glemt eller mistet? 

Tillit

Det er et lite mirakel hver gang et barn blir født. Barnet har med seg en uforbeholden tillit til de omsorgspersoner og den omverden det blir født inn i, og kommer til verden med en unik åpenhet og tillit. Det lille barnet har autonom vilje til å lære og vi kan fornemme at den undringen de har med seg fra første stund, den må de ikke miste. Tilliten barnet har til oss må ivaretas, for at de skal være frie i sin undring og oppdagelsesferd. Det er vår oppgave å se til at de beholder lysten og viljen til å lære gjennom undring og nysgjerrighet frem til de selv kan vurdere og forstå verden ut fra seg selv. 

Per Fugelli sier det så vakkert: 

«Tillit er det stoffet nysgjerrighet blir til av. Tillit gir mot og lyst til å gå på oppdagelsesreise i den andres verden.»

Slik jeg forstår det, er det hvem vi er som menneske, vår væremåte, holdninger og handlinger i nærheten av barnet som ivaretar den tilliten de har i utgangspunktet. Gjennom vår respekt og kjærlighet til barnet, vil tilliten vokse og legge grunnlag for et godt samfunn og da kan det bli gjensidig tillit.

Undring

Hvert barn er unikt og har med seg egenskaper som er usynlig for oss, men etter hvert som barnet vokser og utvikler seg vil vi se hvem dette lille menneske er. Ulike egenskaper blir mer og mer synlig for oss, noe er arv og vi gleder oss over likheter de har fra mor eller far, særlig de gode egenskapene våre. Noen egenskaper kan være ukjente for oss, noe vi ikke kjenner igjen,

noe eget, noe individuelt som også skal vokse frem og trenger næring på ulike plan alt etter alder og personlighet. Vi skal ikke endre på barnets individualitet, tvert imot vi skal legge til rette slik at alle muligheter får lov til å blomstre.

Barnet hopper og danser seg gjennom dagen, fra det ene til det andre og skulle vi følge en 2–3 åringen gjennom en dag, ville vi bli utmattet, men vi kan følge det på avstand og se hva det er de egentlig gjør, får øye på, stopper ved, løper forbi, tar på, smaker på, lukter på osv. … sanseopplevelsene står i kø og alt skal undersøkes. Og her kommer undringen inn, den har barnet med seg. Som Jostein Gaarder skriver; 

«Undring er ikke noe man lærer. Undring er noe man mister». 

Hvis vi lærer oss å observere alt barnet foretar seg i løpet av en dag, da ser vi raskt undringen:

En regnværsdag i barnehagen; En liten 3-åring satt i trappen og betraktet noen blader, det hadde regnet hele formiddagen og regnet hadde lagt seg som små dråper på bladene. Den voksne satte seg ved siden av og «undret» seg sammen med barnet som sier: se det ligger perler på bladene. Så fine de er, sier den voksne og sammen undrer de seg over hvor vakre disse perlene er og stunden er magisk og de opplever noe sammen, helt til barnet ser noe annet litt lenger borte og stunden er over. 

Inne på den minste avdelingen satt en liten gutt (2,5 år) på gulvet og oppdaget en støvdott (det hender vi finner det). Han la den i hånden sin og blåste på den så den virvlet opp i været før den landet i hånden igjen. Han frydet seg og gjentok dette flere ganger, like morsomt hver gang, helt til han så noe annet som fanget oppmerksomheten hans.

Hva skjedde i disse to opplevelsene? Jo, en undring som barn har, og heldigvis noen voksne, de oppdaget noe ut fra seg selv uten innblanding av voksne som ofte og med gode hensikter legger til rette pedagogiske aktiviteter. Dette var aktiviteter som jeg tror har mer verdi enn pedagogiske, det kom fra barnets indre og utløste en glede som ikke kan måles. Øyeblikket ble magisk.

Det som er det viktigste her er at vi som voksne, være seg foreldre, omsorgspersoner eller pedagoger, må øve oss på å «se» barnet og ivareta de øyeblikkene som oppstår når det oppdager noe selv og undre oss sammen med barnet. Det legger grunnlag for videre læring.

Hvordan kan undring bidra til at vi vekker lysten hos barnet til å ville lære mer? 

Kanskje det er nettopp det vi gjør når vi stopper opp og tar utgangspunkt i hva barnet trenger i øyeblikket og møter det der det er. Når barnet er moden og klar for det, vil ønsket om mer kunnskap og faktaopplysninger komme fra barnet selv. Vår oppgave som voksne blir å ha tillit til oss selv og det vi står for, samtidig som vi hele tiden må tilegne oss nok kunnskap om barnet selv, hva det trenger til enhver tid og hva som lever i tiden som er med på å påvirke oss. 

Skritt for skritt, helt fra fødselen av. Barnet må ikke skynde seg å beherske nye ting, det må få lov å bli i det de nettopp har lært til det blir til mestring og senere forståelse. Vi vet at barnet er hjelpeløst og fullstendig avhengig av både omgivelse, og ikke minst menneskene rundt, for å utvikle seg både fysisk, psykisk og mentalt på en god måte og finne trygghet i seg selv og de rundt seg. Observer barnet, se hva det er ute etter, la det være i fred, la det få nok tid til å utforske, mestre ferdigheter, og ikke mist oppleve gleden av å oppdage ting selv!

Gjennom barnet kan vi voksne få tilbake noe av magien, undringen som hører barndommen til. Du blir fylt av varme, ydmykhet og undring når du møter barn fra 1–3 år. Det lever noe spesielt blant disse små, som enda ikke har språket på plass, eller full kontroll over armer og ben, men som er fulle av nysgjerrighet og utforskertrang på alt som er rundt dem. Vi skal undre oss sammen med barna, ikke ha alle svarene, men bidra til at nysgjerrigheten til å vite mer blir lagt i den tidlige barndom, undre oss over hvordan bladene skifter farger om høsten, hvorfor det snør eller om det finnes troll.

Barnet trenger hjelp til å håndtere motstand som oppstår i hverdagen, som er en del av menneskets utvikling. Grunnlaget legges i de første årene. Tillit til oss voksne gir trygghet og fører til at barnet tør å utforske, undre seg over alt det vil møte i verden. Vi må også ha tillitt til den barnenaturen, og gi barnet tid og ro til å utforske og prøve på egen hånd i trygge omgivelser. Da vil barnet kunne mestre flere og flere ferdigheter i sitt tempo og etter hvert erobre verden på sin måte. 

Det som blir viktig i barneårene for å nære den naturlige utforskertrangen, undringen, oppdagelsen hos barnet er nettopp å skape trygge rammer og tillit, til oss og verden. Veien dit går gjennom trygghet, mestring til forståelse.

Trygghet 

• Voksne med omsorg og uforbeholden kjærlighet 

• Interesserte voksne som er til stede i alle gjøremål samtidig som de evner å se det enkeltes barns muligheter og begrensninger.

• Voksne som gir rom for undring og oppdagelse. 

• Voksne som ser verdien i møtet med barnet, og annerkjenner at vi lærer like mye av barnet som det lærer av oss, om ikke mer.

Mestring 

• Barnet trenger å bli kjent med sin egen kropp og omverden.

• Barnet trenger nok tid til å være i fred til å utforske selv.

• Få muligheten gjennom øvelse, prøve/feile, klare selv – for så å til slutt mestre.

• Alle føler en stolthet når vi mestrer noe på egen hånd.

Forståelse 

• Barnet oppnår forståelse gjennom forutsigbare aktiviteter, gjennomskue hvordan ting blir til og få lov å delta i ulike aktiviteter. 

• Oppleve sammenhenger gjennom å være med på hele prosesser uten for mange forklarende ord. 

Klarer vi voksne å ha tillit og tålmodighet til at barnet ikke behøver å lære alt på en gang, men at de trenger mye tid i barndommen til å bare være til stede i opplevelsen, i øyeblikket! Da vil de være klare for kunnskap og faktaopplysninger når tiden er moden og samtidig har de fått med seg det vesentlige fra barndommen; tillit, undring og litt magi i tillegg. 

Eldbjørg Gjessing Paulsen

Pensjonert steinerpedagog. Grunnla Stjerneglimt Steinerbarnehage og jobbet der i 35 år.